Våre barn og unge er mer sarte skapninger enn vindruer, og ingen ville vel funnet på å kreve at franske og italienske vinbønder effektiviserer driften sin for å produsere mer vin på kortere tid. På samme måte er pedagogikk menneskelig «vintage-arbeid», fordi pedagogene behandler hver årgang nennsomt og med ærbødighet for å få fram de særegenheter og den karakteristikk som er unik for hver drue. For å få gode vinbønder, må det ose kvalitet av faget «vindyrking» gjennom krav om kompetanse, og gjennom å ha egne læremestere som kan overføre sin kunnskap og sine erfaringer til svennene, lærlingene.

Ved å styrke faget pedagogikk, styrker man også statusen til faget. Altfor mange tror i dag at jobben man har i skolen kalles lærer og at man driver med undervisning i ulike fagfelt. Dette er sekundært. I skolen jobber og skal det jobbe pedagoger – som driver med menneskeutvikling og relasjonskunst. Når denne tidkrevende jobben utføres riktig, blir læring og utvikling for elevene konsekvensen. Heldigvis er jobben langt enklere å utføre riktig når rammene rundt arbeidet og handlingsrommet for utførelsen er gode. Derfor legger jeg her fram noen konkrete idéer til hvordan rammene og handlingsrommet kan forbedres for å gjøre det lettere for pedagogene å lykkes i gjennomføringa av faget deres:

Pedagoger er altså menneskeutviklere og relasjonskunstnere, og ønsker derfor naturlig nok å tilbringe mest mulig tid med elevene. På den måten blir de bedre kjent med dem som mennesker og har dermed anledning til å tilpasse opplæringa enda mer enn i dag. Når en stor del av tida går med til dokumentasjon og registrere dokumentasjon i ymse system, tas fokuset bort fra menneskeutviklinga både fordi man må bruke noe av tida til andre pålagte oppgaver og fordi fokuset blir flytta mer over på det kvantitative (målbare) som skal dokumenteres i stedet for det kvalitative (relasjonelle) som skaper grunnlag for en styrka relasjon og bedre utvikling.

Derfor må politikerne slutte med generelle fraser som «få ned byråkratiet i skoler». Denne frasa er for generell, og den har blitt gjentatt så mange ganger at den har blitt uthula og tom. Forklaringa er enten at politikere ikke har vært nok i kontakt med pedagoger til å vite hva dette faktisk går i, at pedagogene ikke er flinke nok til å konkretisere nøyaktig hva som stjeler tida (mer spesifikt enn bare «dokumentasjon») eller begge deler.

Uansett må det gjøres en grundig jobb for spesifikt å peke ut hvilke arbeidsoppgaver pedagogene fint kan unnlate å gjøre slik at de kan flytte fokuset tilbake til faget sitt: Pedagogikk, menneskeligutvikling og relasjonskunst.

Pedagoger er mer enn bare relasjonskunstnere og menneskeutviklere. De er også nerder! Takk og pris! De har fagfelt de brenner for og engasjerer seg i. Så klart ønsker de å være mest mulig oppdatert i fagfeltet sitt, enten det er musikk, naturfag eller mat og helse. Hva er det nyeste på teknologifronten som kan brukes i komposisjon av musikk? Hvilke nye vitenskapelige oppdagelser kan jeg ta med inn i naturfagstimene og på naturfaglaben? Hvilke matretter «trender» når for tida og som elevene kan ha interesse av å lage selv? Hvilke kostholdsråd viser forskning at det er hold i og hvilke er «fake news»? I alle år har pedagoger derfor ønska seg muligheten til å delta på kurs og aller helst ta etter- og videreutdanning slik at de er mest mulig oppdatert i fagfeltene sine – nettopp fordi de er opptatt av kvaliteten i opplæringa (fordi de er herlige nerder).

Løsninga er derfor å sørge for at pedagogenes ønske blir ivaretatt gjennom ordninger som sikrer systematisk etter- og videreutdanning. Nå snakker jeg ikke om sertifisering, for det er man så snart man har bestått i pedagogenes helt egne fag, nemlig pedagogikk. Denne ordninga er ment å styrke pedagogene innen de ulike fagfeltene (eksempelvis engelsk, KRLE, kunst og håndverk etc.) på en systematisk måte, slik at skolene og pedagogene alltid har den mest oppdaterte kunnskapen og kompetansen vi har. Nødvendigvis må derfor pedagoger også være langt framme i sine digitale ferdigheter, som dreier seg om mer enn å kunne lage heftige animasjoner i PowerPoint.

Når det gjelder ordninga med kompetansekrav for å ha godkjent undervisningskompetanse, er det ikke noe galt med dette i seg selv. Å sikre et minstekrav av kompetanse har aldri skada noen. Det helt sentrale er at dette ikke må ha noen tilbakevirkende kraft og at det er regjeringa som skal og må finansiere dette over statsbudsjettet. Krever de en felles, nasjonal minstenorm for å kunne undervise, er det en selvfølge at finansieringa er nasjonal og ikke kommunal.

Dersom de bruker dispensasjonsperioden på ti år til å sørge for at alle som ikke har godkjent undervisningskompetanse faktisk oppnår dette, har de gjennomført et realt løft. Så ta vekk den tilbakevirkende kraften og se heller framover ved å sørge for at nasjonen Norge finansierer dette løftet av kompetanse.

Likevel må man unngå at man går i den fella det er å tro at kompetanseheving alene vil «redde verden». Opplæring, menneskeutvikling og relasjonskunst er avhengig av så mye mer enn bare kunnskap og kompetanse i de ulike fagfeltene. Det forutsetter at pedagogene er dyktige i det som faktisk er faget deres – pedagogikk.

Inspirert av «Anno» på NRK, kan det være en interessant idé å tenke seg at man kan få «mesterbrev» i pedagogikk. Man har jo bestått svenneprøven idet man får bestått i pedagogikk-faget. Hva med å si at man kan avlegge en laugsprøve for å bli mester i faget? Da tenker nok mange at det allerede er mulig å ta mastergrad i pedagogikk. Vel – mastergrader er akademiske og derfor i utgangspunktet teoretisk retta grader. Mesterbrevet i pedagogikk dreier seg om pedagogikk som kommer til praktisk anvendelse i skolehverdagen, med de siste faglige oppdateringene innen pedagogisk og psykologisk forskning.

I forlengelsen – eller kanskje som en konsekvens – av dette, kan vi tenke oss at den velkjente stillinga inspektør er klar for historiens skrothaug. Hva med å si at dette blir en egen karrierevei for pedagoger? Har man mesterbrev i pedagogikk, har man de kvalifikasjonene som trengs for å gå inn om «inspektør» (som egentlig hører til å hete «undervisningsinspektør»). I utgangspunktet ei stilling som er retta inn mot undervisning og utvikling av skolens pedagogikk og opplæringskvalitet. Dessverre er det i dag viktigere at inspektører får lederutdanning hos BI og lærer seg å drive skolen som en bedrift – en resultatenhet – enn det er på skolens eget fag, pedagogikk. Så skrot hele inspektørstillinga og erstatt den med kompetansekrav om mesterbrev i pedagogikk.

Det går også an å tenke nytt på andre felt innen skole. Vi besitter jo alle ulike talent – noen er flinke til å traktere musikalske instrument, noen er fantastiske til å skape engasjerende og interessante forsøk innen naturvitenskap mens andre er glødende interessert i det som skjer i IKT-verdenen (også kalt «datanerder»). Hva med at disse sistnevnte får mulighet til å kunne utvikle seg i ei stilling som systemeier på skolene? Hva med en egen karrierevei for dem slik at de kan utvikle sitt talent og styrke seg selv i sin interesse for alt IKT-relatert? Hva med å skape ei slags utdanning for spesifikt for systemeiere i grunnskolen og VGS?

For at de ulike ordningene nevnt ovenfor skal kunne gjennomføres, er det helt nødvendig at vi har et nasjonalt system som sikrer at pedagogene kan stå i yrket samtidig som de oppdaterer seg faglig. Dersom det blir et kommunalt ansvar å finansiere dette, blir gjennomføringa mer vilkårlig og det kan bli store variasjoner fra kommune til kommune. Ved å la dette være ei felles, nasjonal ordning, blir systemet mindre utsatt for svingninger i arbeidsmarkedet og dermed mindre utsatt for sviktende skatteinntekter for kommunene. Skal det sikres på kommunalt nivå, må systemet være lovpålagt slik at lokalpolitikere ikke har anledning til å bruke disse ressursene til andre oppgaver som er lovpålagte.

Et siste tiltak jeg ønsker å trekke fram, er henvisningsmuligheten for skolene. Dette er kanskje noe pedagogene ikke tenker så mye over i det daglige, men som er veldig til hinder i dag når ei sak først dukker opp. Pedagogene ønsker mest mulig informasjon om elevene enten det gjelder fritidsinteresser og signifikante skikkelser i livene deres eller informasjon om det kognitive og psykologiske som dokumentasjon på lese- og skrivevansker, sosialt funksjonsnivå og psykologiske diagnoser. Skolene har i dag anledning til å henvise til PPT for å finne ut om elevene har kognitive utfordringer (dysleksi, dyskalkuli etc.) eller om det er andre utfordringer som svekker det kognitive.

Skolene har faktisk ikke mulighet til å henvise til BUP dersom de ser at elever har utfordringer som ligger utenfor det kognitive – altså utenfor de felt PPT kan utrede. Dersom skolen mistenker at det kan være dysleksi eller dyskalkuli, henviser de til PPT. Men hva om skolen mistenker at eleven er i autisme-spekteret eller at eleven viser andre symptom som er typiske for ulike psykiske lidelser? Hvis så er tilfelle, starter en jobb som kan være krevende – nemlig å få elevens foreldre overbevist om at dette må utredes hos fagfolkene hos BUP, og at foreldrene derfor må gå til fastlegen for å få henvisning.

Denne henvisningsmuligheten mener jeg at skolene bør ha. For å hindre at «det ikke går inflasjon» i oppmeldinger, bør skolene ha et system for å teste og avdekke om eleven slår ut på ulike symptomer. Allerede i dag har vi en rekke testmuligheter for å kartlegge om elevene viser stor nok grad av symptomer på dysleksi til at det er ei sak for PPT. Hva med å få helsesøster på banen eller å sørge for at det er en psykolog på hver skole, slik at de kan være ansvarlige for å gjennomføre slik testing med tanke på mulig oppmelding til PPT?

Alle disse tiltakene dreier seg om innholdet og dermed kvaliteten i skolen. Det dreier seg om mandatet og faget til pedagogene, om deres faglige utvikling både innen pedagogikk-faget og de andre fagfeltene, om deres muligheter for karriere innen skolesystemet, om at de har nok tid til å komme tett på elevene og om deres mulighet for å gjøre best mulig tiltak for å følge opp elevene.

 

Så kjære politikere:

– gi pedagogene mer tid til å gjøre jobben sin; menneskeutvikling og relasjonskunst

– sørg for at pedagogene har mulighet til å stå i jobb samtidig som de kan ta etter- og videreutdanning

– sikre pedagogene systematisk etter- og videreutdanning

– skap (reelle) karriereveier for pedagogene i skolesystemet

– gi skolene mulighet til å henvise til BUP

– sørge for at det er lovpålagt å ha både helsesøster og psykolog på hver skole

 

 

 

Handlekurv