Hvorfor man på død og liv finne noen å dele hverdagen med?

Hvorfor «får man ikke lov» av menneskene rundt seg til å velge å være enslig?

Hvorfor skal alltid andre formane om at «det skjer når du minst venter det» og «det er aldri for seint»?

Hvorfor kan ikke bare folk respektere at noen velger å forbli enslige?

Det er kun din verden som er di lekestue, der du bestemmer reglene.

Min verden er min. Andre sin verden er deres.

Det er kun din verden som er lagt på dine premisser

Hold deg for god til å trekke dine premisser og dine ønsker ned over hodet på mennesker som velger annerledes enn deg selv.

 

Nå har jeg valgt å være enslig. Deal with it!

Verden ga faen og gikk videre. Gjør som resten av verden.

 

Hvorfor jeg har valgt det, bestemmer jeg om jeg mener du forstår eller ei, basert på hvordan du responderer på beslutninga mi.

 

Såh! Gå videre, og vær heller diktator i ditt eget liv.

 

 

 

Handlekurv