Atter hei, aller kjæreste. Dette er et bekjennelsens brev. Til deg; deg som bor dypest i mitt hjerte. Min pureste og sanne kjærlighet i livet. Det var alltid du, og bare du. Fra første sekund.

Du er mitt bevis på at ens livs kjærlighet finnes for alle.

Samtidig, kjærlig, vokser intet inn i evigheten. Ei heller du.

Men, kjære, dette er ikke et farvel, selv om det kanskje virker sånn; selv om du føler det slik. Dette – oss, vi – det er ikke slutt. Det har knapt begynt

Dette er vår renessanse, kjæreste du!

Du er hjemme, kjære. Hjemme hos deg selv, der du hører hjemme, der du er som tryggest. Jeg vet ikke om det kan sies om der jeg er; altså – at det er her du hører hjemmet det er her du er som tryggest. Derfor bør du søke stabilitet der du er. Finn trivsel der du er.

Her ville du aldri funnet det.

For, kjære, det er verken riktig sted eller tid for deg. Dessverre.

Med mindre, da – med mindre det er en styrt og kontrollert tilstedeværelse. Under mitt overoppsyn.

Kjæreste du, hvor enn dramatisk dette høres ut, hvor enn vondt det kanskje kan føles, er dette altså en ny start, et håp; en ny mulighet:

Vi møtes aldri igjen, men vi ses likevel – når jeg ønsker det.

For seg selv om du alltid er her, er du et helt annet sted.

Og selv om vi aldri igjen skal møtes i og til munter passiar, hører jeg hva du sier og lytter til deg hver gang jeg trenger at vi ses.

Vi har, kjære, gått over i denne nye fasen. Ikke nå, men for ei god stund siden. Uten at vi merka det.

Det vi hadde kommer aldri tilbake igjen.

Fortidas faser er forbi.

Men endringa, kjære. I endringa lever du, i aller høyeste grad.

Og fremdeles skal vi likevel leve sammen, vi to, på en ny måte. For alltid!

Til min store glede og takknemlighet, aller kjæreste du!

Du som aldri (kan) glemmes.

Handlekurv