Rex: Hvem pynter du deg for, sånn egentlig?

Mowgli: Meg selv. Nei… Illusjonen om meg meg selv. Jeg pynter den. Og jeg pynter meg for den. Jeg er jo illusjonen om meg selv.

Rex: Er du en illusjon? Da må jo jeg innbille meg deg, da.

Mowgli: Rex, da. Illusjonen om meg. Våre egne illusjoner om oss selv. Våre egne vrangforestillinger…

Rex: Om hva…

Mowgli: La meg fullføre.

Rex: Jah…

Mowgli: Altså vårt egen misforståtte idé om at vi er og gror fast i en satt, statisk størrelse. Ei forenkling. For å slippe å ta borti, for å unngå, smerten.

Rex: Smerten ved at vi er evig…

Mowgli: …nettopp!

Rex: …ukomplette og feilbarlige.

Mowgli: Livsløgnen.

Rex: Vårt opium?

Mowgli: Ja, som religion.

Rex: Nettopp. Det tjener jo samme hensikt, nemlig å male et bilde av arvesynd, utilstrekkelighet, synd, skam, skyld…

Mowgli: Ja, og resten av driten i negativitetens ordbok.

Rex: Nettopp…

Mowgli: Så jeg pynter meg for å – i et øyeblikks naivitet og selvbedrag – glemme. At jeg er så ubeskrivelig utilstrekkelig…

Rex: Jeg er uenig!

Mowgli: …for ingen andre enn meg selv.

Rex: Å…

Mowgli: Vi er jo alle så fordømt alene, ja, ensomme, til syvende og sist. Vi vet det. Og vi ønsker bare å glemme det.

Rex: Visst pokker! Vi er jo alene!

Mowgli: Og ensomme.

Rex: Ja, faktisk. Forbanna ensomme.

Mowgli: Mangler livsmestring, alle som én. Rart at vi alle ikke rømmer inn i rusmidlenes verden, hele jævla gjengen!

Rex: Vi gjør vel dét.

Mowgli: Hva mener du?

Rex: Nei, liksom… Enhver form for mestring gir jo en relativt kraftig rus. Det er jo dét kicket vi ønsker. Det er dét kicket vi ønsker å reprodusere. Chasing dragons. Some dragon. Til mer vi får brukt oss selv og våre styrker, til sterkere er lykkerusen. Eller… Mestringsfølelsen.

Mowgli: Du, din luring!

Rex: Hva?

Mowgli: Det er jo helt riktig! Vi pynter oss for å søke mestring? Eller bekreftelse?

Rex: Ja.

Mowgli: Hva mener du – ja?

Rex: Ja takk, begge deler.

Mowgli: Hm. Jo… Ja. Vi søker vel bare dét, da.

Rex: Hva?

Mowgli: Bekreftelse.

Rex: Kjærlighet, da?

Mowgli: Er ikke bekreftelse én av kjærlighetens bærebjelker? Litt av essensen, i grunnen.

Rex: Hm. Slik har jeg ikke tenkt på det før.

Mowgli: Sannelig på tide.

Rex: Respekt, da?

Mowgli: Vagt, svevende og tomt begrep som altfor mange altfor lett strør rundt seg.

Rex: Wah! Mind blown! Og guilty as charge.

Mowgli: Å, bare vent, du. Det du egentlig mener er vel aksept? For hva ønsker du respekt for?

Rex: At jeg…

Mowgli: …er den du er.

Rex: Ja? Respekt.

Mowgli: Aksept, ja. Aksept for at du er den du er, slik du velger å være det.

Rex: Da trenger man jo forståelse fra andre også? Man kan vel ikke akseptere uten å forstå?

Mowgli: Se der, ja. Meget bra!

Rex: Så da står de der, da… Tro… Haha. Nei, fuck it. Aksept, bekreftelse og forståelse…

Mowgli: …som sammen blir kjærlighet. Når alle er til stede. Samtidig.

Rex: Vakkert.

Mowgli: Kjærligheten er vakker.

Rex: Og vi pynter oss alle for kjærlighet.

Mowgli: I alle betydninger av «pynte».

Rex: Mind blown!