Rex: Vi er henvist til oss selv på livets scene. Hva er dine teknikker og virkemidler når “ensomhetsstøt” setter inn? Kombinasjon av tanke og handling? Musikk? Tur ut? Dette er felles for alle, men kanskje få våger seg inn i smerten. Øvelse i ensomhet; vondt og interessant. Forandring er vondt. Vet at dette kan deles med deg.

Og vet at jeg får brukende idéer.

Mowgli: Du har jo det meste klart på tankeplanet allerede. Strategier for å mestre – snarere enn å grave seg ned i et hull av selvmedlidenhet.

Rex: Barn i livet, vet du. Det øker, eventuelt kan øke, ambivalensen.

Mowgli: Gå en tur, skriv dikt, tegn bilder, gå ut og fotografér, ta kontakt med folk med den hensikt at an skal møtes ansikt til ansikt, lag noe godt å spise, lytt til musikk med lukka øyne og driv av sted.

Rex: Matlaging har funka bra den siste tida. Nok å ta med seg her!

Mowgli: Husk – vi er alle barn. Barn i voksne kropper. Vi er alle usikre. Redde.

Rex: Jepp!

Mowgli: Noen prøver å dekke over det ved å framstå som selvsikre og «voksne». Men usikkerheten ligger aller tykkeste utpå nettopp dem. De bare innser det ikke selv.

Så i stedet for å endre vårt eget liv, begynner vi å gi «gode» råd til alle andre for at de skal rette opp i de feilene de har begått eller unngå de feilene vi selv har begått. Det siste er mer fair enn det første.

Endring er jævla vondt. Jævla krevende. Og høyst nødvendig. Aldri har jeg møtt et sterkt menneske som ikke har gjennomgått endringer.

Rex: Golden. Takk.

Mowgli: Jeg er irritert på meg selv for å glemme ut dette. Jeg har gjort for lite av det jeg vet at gir meg sann glede og mestring de siste årene. Jeg prøver alt jeg kan å få med meg folk på sosiale opplevelser som café, konserter, ymse festiviteter etc.

Ikke at jeg er redd for å gjøre ting alene og i alle fall ikke reaksjonene på at jeg går på kino, restaurant og drar på ferie alene. Jeg elsker de skeptiske reaksjonene – for da har jeg noe å «ta folk på».

Rex: Erkjennelser. Må inkorporeres. Gjøres kjente. Snu vanen.

Mowgli: Ja, hvorfor ikke? Vis din sårbarhet! Omfavn den, i stedet for å jobbe så hardt for å gjøre den liten. Den blir liten ved at du er uttalt med den. Ved at du omfavner den.

Rex: Selvransakelse. Hjelper meg.

Mowgli: Hvorfor gjør jeg nettopp dette? Fordi jeg vil at folk jeg kjenner skal vite om det, slik at de kan forstår meg som den jeg er – ikke som den de ønsker jeg skal være, den de tolker at jeg skal være ut fra noen FB-statuser, bilder etc.

Rex: Kontrollspørsmål er også bra. Hva er ditt følte problem nå?

Mowgli: Jeg er sårbar. Jeg er usikker. På meg selv, mest av alt. På livet. Og omtrent ikke usikker på alle andre. Kanskje mer usikker på andres holdninger enn på personene i seg selv. Derfor er det så viktig å være tydelig – offentlig – ved å omfavne og snakke om egne tanker og følelser, og omfavne sin egen sårbarhet.

Mitt problem er og har alltid vært meg selv. Min konstante dårlige samvittighet for at jeg har dårlig samvittighet. At jeg beklager for at jeg beklager. At jeg ikke er god nok. For meg selv.

Rex: Yes. Kjent – jeg kjenner meg igjen. Mangeltenkning…

Tror, som deg, at jævla mange dekker over.

Mowgli: Tror mange kjenner seg igjen i dette. Men de tør ikke si det. Det er jo svakt – svakhet. Fasaden. Fasaden er viktigst.

Rex: Synd for dem.

Mowgli: Faen, Rex. Denne samtalen må publiseres. Dette er faen meg gull! Et fantastisk litterært verk. Ufiltrert. Direkte. Grumsete og ærlig. Genuint.

Rex: Publisér, du!

Mowgli: Visst faen skal jeg!

Rex: «Hvem er du?» «Hva definerer livet ditt?» Alltid henvist til oss selv. A priori.

Våre linser. Ubevisste krefter. Gå mot faste mønster. Der tror jeg mye ligger.

 

– – –

 

Rex: Bruddet. Igjen. Der kom det!

Mowgli: Alltid! Alltid bruddet. Framelsk det. Dyrk det. Vær det!

Alltid vær nysgjerrig. Alltid vær deg selv. Hva annet kan du vel være?

Rex: Ærlig. Vær så jævla ærlig du kan!

Mowgli: Alltid!

Rex: Straumsvikt. God mittag!

Mowgli: Takk i like måte!

 

 

 

Handlekurv