Mowgli: Såh! Når skal vi starte psykologpraksis, da?

Rex: Hva i alle dager? Hvor dét fra?

Mowgli: I disse dager. Det gikk ut befaling fra… hjertet mitt. Direkte fra mitt hjerte til deg. La oss gjøre dette!

Rex: Men det er jo…

Mowgli: …ikke mulig? Å, joda!

Rex: O, gale menneske!

 

Mowgli: Nå er du bare problemorientert!

Rex: Men vi har ikke utdanning. Vi er jo ikke psykologer!

Mowgli: Ærh. De kjipe folka der. De har en ren profesjonell interesse i deg. Det som faktisk nytter, er jo å være amatør – altså å vise genuin menneskelig interesse. I – nettopp – et annet menneske. Dessverre er det da psykologene mister jobben. Bare for å slutte sirkelen: fordi de da er uprofesjonelle.

Rex: OK… nå ble det brått interessant!

Mowgli: Derfor har vi egentlig for mange psykologer, med varierende grad av effekt.

 

Rex: Så klart virker det jo dårlig når man har en profesjonell distanse til andre mennesker, som er i en sårbar posisjon. Distanse…

Mowgli: Det tok neimen ikke lange tida før du ble på bølgelengde med påstanden jeg slengte ut.

Rex: Det virka drøyt til å begynne med, men så framstod det brått fornuftig og logisk.

 

Mowgli: Joda… Men nå er det ikke til å stikke under stol at psykologer faktisk også hjelper en del mennesker.

Rex: Ja, men pokker heller, da. Dersom det hadde nytta, hadde jo antall mennesker som går til psykolog sunket nærmere og nærmere null.

Mowgli: Selv om vi blir stadig flere…?

Rex: Altså… greia er jo – slik jeg ser det – at de der folka der ikke kjenner ordentlig etter. Litt dumt når vi vet at på seg selv kjenner man andre. De er bare trente lyttere som skal trykke deg inn i kategorier eller diagnoser ut fra noen veldig få symptomer de ser etter. De søker jo ikke genuin forståelse, fordi de ikke evner å forstå, mener jeg. De fleste klarer liksom ikke å «tune inn» på tenkemåten til klienten; de trekker bare det klienten sier inn i sitt eget tillærte psykolog-system.

 

Mowgli: Så du betviler psykologenes hensikter? Du drar altså alle under én kam?

Rex: Jeg betviler hensiktene til en del – en god del – av dem, ja.

Mowgli: Såpass!

Rex: Visst pokker! De dehumaniserer jo klientene!

 

Mowgli: Oida! Heftig påstand! Nå har du fått vann på mølla, kan man trygt si…

Rex: Absolutt!

Mowgli: Men forklar deg – for all del!

Rex: Altså – ut fra gitte kriterier skal symptomene «krysses ut» for å passe inn i bestemte kategorier, som har altfor lav variasjonsbredde.

Mowgli: OK, jeg ser hvor du vil hen. For man kan jo ikke definere et helt menneske ut fra ei forhåndsdefinert liste med kriterier. Det er jo faktisk dehumaniserende!

Rex: Nettopp! Sagt bedre enn jeg selv hadde klart.

Mowgli: Du vet… av og til…

Rex: Veldig ofte hehe…

 

Mowgli: Så vi blir altså mindre menneskelige av å bli satt i disse kategoriene, som vi vel kan betegne som diagnoser.

Rex: Yup! Og derved polerer de også bort særegenheter og, la oss kalle det, «imperfeksjoner», som nettopp er det som gjør oss til unike individ. Til hele, ukomplette, flotte mennesker.

Mowgli: Så… normalitetsbegrepet er for snevert og er i seg selv det som danner grunnlaget for psykolog-behovet. Normalitetsbegrepet skaper pasientene deres.

Rex: Eksakt!

 

Mowgli: Så hva skal vi gjøre som psykologer, da?

Rex: Det var din påstand, mann! Du får starte med å si dine tanker.

Mowgli: Rett og rimelig… konseptet må jo være at vi først og fremst skal stille opp for hverandre og alle andre vi genuint bryr oss om.

Rex: Hverdagspsykologer med andre ord?

Mowgli: Om du vil.

Rex: Det høres ikke akkurat ut som ei gullgruve.

 

Mowgli: Det var ei heller planen at dette skulle være ei monetær gullgruve for oss.

Rex: Så hvorfor gjøre det da?

Mowgli: Fordi samfunnet og – selvsagt mest av alt – enkeltindividene får så mye, så uendelig mye, igjen for det. Og dette er jo mennesker vi i utgangspunktet bryr oss veldig mye om. Så ei relasjonell gullgruve kommer det til å bli, tenker jeg.

Rex: Åh! Relasjonen er jo hele nøkkelen her!

 

Mowgli: Fortsett!

Rex: Når man i utgangspunktet har en sterk og trygg relasjon, føler man seg godt ivaretatt fordi man blir akseptert. Man blir trodd på. Da har man jo, slik vi har prata om før, grunnlaget for forståelse, som jo er nøkkelen til all hjelp.

Mowgli: Så det du er i ferd med å beskrive er en kjærlig relasjon, og at du mener at det er nøkkelen til god mental pleie?

Rex: Nettopp dét er det jeg prøver å si, ja.

Mowgli: Så fordi man er trygg på at «psykologen» faktisk bryr seg, fordi den aksepterer og forstår deg fordi den kjenner deg, vil du ønske å spille med åpne kort fordi vet du blir trodd og dermed får råd fra noen du vet at ønsker ditt beste?

 

Rex: Yes! Og fordi man også vet nok om denne andre personen til at man kan være trygg på at hjelpen, støtten og rådene er velmente og genuine. Kanskje er det ofte også slik at du vet at den personen du åpner deg for også har opplevd å ha det tøft og har vært i samme sårbare situasjon selv.

Mowgli: Genialt!

 

Rex: Spørsmålet blir vel hvorfor dette skal være nødvendig. Dette er jo simpelthen nestekjærlighet, fordi kjærlighetens essen – aksept, bekreftelse og forståelse, alle er til stede når man er psykolog på denne måten.

Mowgli: Så dette er egentlig bare å inkludere, være åpen og ærlig, samt vise nestekjærlighet?

Rex: Indeed it is! Så la oss starte opp vår psykologpraksis – med én gang!

 

Mowgli: Hva har så du på hjertet, kjære Rex?

Handlekurv