1960

I mørke

Ser jeg meg selv i speilet

Baklengs

Og rett igjennom

Alle feil og mangler

Så klart og tydelig

Så åpenbart

Mens stemmen min der inne

Roper øredøvende

Så hele verden kan høre:

For alt jeg er

For alt jeg ikke er

For alt jeg vil være

For alt jeg ikke får være

Fordi jeg ikke passer inn

I verden

Din verden

Deres verden – og

Min egen verden

Så sitter jeg brått her

Med min latinske mygg

Som ei heller passer inn

Den som ikke suger ut

Men puster inn

Sin ånd

Min bror, min bror

Jeg forstår deg nå

Fullstendig

På denne ekte nyttårsaften

Alene

I min indre metropol

1961

Du sa til

At må huske

At det ikke dreier seg om

vet jo dét

Det har alltid visst

For slik har liv vært hele tida

har alltid satt til side

Viktigst har synes at

Din og alle andres trivsel har vært

Fordi hele tida har tenkt at

aldri er bedre enn

relasjoner tillater å være

Nå har du bare vist

At du ikke vet noe om

Ved å trø så enormt langt

Over grensa og

Uttrykke mistillit til alt er og

Alt står for

Det du får i retur er bare

som speiler deg

For slik fungerer

er bare ei brikke – et speil –

For omgivelser

Av får du det får av deg

Så det er ikke

Du skal bli sint på

Det er deg selv

For på seg selv kjenner man andre

Så lenge man kjenner etter

Det er dette som skiller fra deg

kjenner bare andres smerte

Mens hater for å føle det slik

Og du

Du gråter bare for deg selv

Uten å kjenner etter

Da kjenner du kun – eller knapt? – deg selv

På deg selv

1962

Du var så lett å like

Så lett å bli glad i

Du fra framtida

Framtida i nuet

Du var så enkel

Så enkel å omgås

Slik det alltid burde være

Slik alle burde være

Du tok meg og oss med storm

En orkan

Du feide oss av banen

Og henta oss inn igjen

Du leda oss trygt og kyndig

Gjennom dine og andres prøvelser

Du ble til sist nøytralisert

Fordi du var forut

Forut for alt og alle

I denne mikroverden

Din natur ble din bane

For sterk, for ekte

For ærlig, for sann

Til de andres frykt og avsky

Du var framsynt og selvtenkende

I et hav av konservativ konformitet

Du var handling

Før de andre fikk sukk for seg

Du ble for mye

Før de var klar for forretten

Du ble skvisa ut

Fordi de visste at du hadde rett

Du hadde rett

Før de andre hadde lest teksten

1963

Å, vakre vene

Vel kan du lure den døve trill rundt

Vel er den blinde sørgmodig for sin mangel

Men din latters melodi

Lurer ikke det øre som alltid aktivt lytter

Og det hjerte som i sannhet føler

Det der, kjære deg

Var en tristesse

For den døve stakkar ved din side

Den som ikke lytter

Som ikke føler

Som ikke studerer

Bare i velbehag fjetret ser

1964

Alt og det hele

Jeg angrer

Og du som sier

At du ikke angrer

Du – hykler! –

Jeg ser tvers gjennom

Både deg og løgnen din

For hver dag angrer du

Hver dag svikter du håpet ditt; livsløgnen din

Tappert prøver du å lure deg selv

Ved å ytre høyt og tydelig

“Jeg angrer ingenting

Jeg hadde gjort det samme igjen”

Du angrer hver dag

Hvert sekund

Men du tør ikke si det

For du tror åpenhet og ærlighet

Gjør det svak

At sannhet og ydmykhet

Er andre ord for svakhet

Redd! Du er bare redd

Sårbar og redd

Jeg er også redd

Livredd

Redd livet og hva det har å tilby

Mens jeg angrer kun det ene:

At det gikk så lenge

Før jeg åpna meg

Så lenge at jeg ble redd

Så redd at jeg begynte å angre

Det er aldri for seint å

Angre

1965

Livets lange løp

Umiddelbart kaldt

Med saltaktig smak

En munnfull

Som straks blir temprert

Varme

Fokus og varme

Ledes øyeblikkelig vekk

Før man uventa fôres

Av ei ladning brutal sannhet

Først da – bare da

Innser man – i et fragment av et øyeblikk – alt

Vel vitende blir man

Vel vitende om at

Alt er altfor mye

1966

Så lett avsløres at

Tross den eminente evnen

Til å treffe mål

Den ubestridte offensive evnen

Till alltid å være – og treffe – på riktig sted til riktig tid

Er alene verdiløs

Når ingen mur demmer opp

For det som slås kontra

Tabben kommer aldri alene

Den er rød

Den røde svøpe

Som omslynger deg

1967

Egentlig liker jeg deg veldig godt; altfor godt

Likevel må jeg minne meg selv på at det er og blir nei

I mitt still sinn kan jeg likevel ikke noe for at jeg drømmer

Neste gang håper jeg at du fremdeles ikke har forstått

1968

Friheten kan ingen ta

Fra meg

Den mister man brått

Simpelthen fordi man fikk

For mye av den

Magisk selvregulerende

Vel verdt å kjempe for

Likevel

Om så bare for det ene øyeblikket

Det ene, fullkomne øyeblikket

Der den er komplett

Før den så plutselig rakner –

Friheten

1969

Det ble ikke meg

Naturlig nok

Det blir aldri meg

Som får pløye ny mark

Som får sette min fot på ny og fremmed grunn

Det har alltid andre gjort

Før meg

Jeg får bare den tomme og tvilsomme glede

Av å reprodusere – gjenta – andres storhet og bragder

Knapt nok dét

Aldri først

Bare forbigått og glemt

1970

Godt, nytt tiår!

Veggen lyser opp foran meg

Lyset skinner på fordums storhet

Ikke meg

Jeg må bare se på disse avsikt

Som jeg ikke kjenner

Mennesker

Med et navn

Som meg

Mennesker

Med et diskutabelt talent

Som alle

Mennesker

På veggen

Iakttas og beundres av

Mennesker

Vanlig, desillusjonerte mennesker i setene