Etter å ha lest denne saka og dette blogginnlegget, kom denne umiddelbare reaksjonen:

Så klart ønsker pedagoger mer kompetanse om diagnoser og psykisk helse. Da kan de forstå og dermed veilede elevene – medmenneskene – mye bedre.

Så klart ønsker lærere mer kompetanse om diagnoser og psykisk helse. Da kan de peke på noe skriftlig og si «der står hvordan jeg skal behandle elevene, og det følger jeg».

Begge deler skaper ei holdningsendring. Den første skaper reell endring, fordi et menneske vil oppleve hverdagen som positivt annerledes fordi noen andre har fått økt forståelse for annerledeshet.

Jeg vil selvsagt at pedagogene skal få økt sin kompetanse om ulike diagnoser. Samtidig vil jeg ha ei omlegging av systemet, til at vi driver skole etter det som står i generell del av læreplanen – stillingsinstruksen til de skoleansatte. Der står det hvordan elever skal møtes (som medmennesker), hva som er målet med opplæringa (det integrerte mennesket) og hvilke verdier og hvilket elevsyn (strengt tatt: menneskesyn) man skal ha i skolen. Følger man dette, unngås de store utfordringene knytta til psykisk helse vi ser i dag.

Jeg mener derfor at de som driver skolesystemet i praksis i hverdagen, må gjennomgå ei grunnleggende omlegging av holdninger. Systemet er nemlig med på å fremmedgjøre elevene. Sammen med et sett av forventningspress vi knapt har sett maken til tidligere, blir det for mye å holde tritt med.

Min opplevelse er at pedagogene hanskes med annerledeshet, hvilket medfører at medmenneskene i klasserommet slapper av og har det fint. De evner å lære og utvikle seg fordi de føler seg inkludert, sett og tatt alvor. Da bekymrer de seg i veldig liten grad. I en slik skolehverdag er skolesystemet til for elevene. Til beste for elevene.

Lærerne, derimot, opplever jeg at er opptatt av at elevene må passe inn. De må passe inn i en form, en «mal» (normal), slik at det blir lettere for læreren å gjennomføre sin hektiske hverdag uten for mye stress og pes. I en slik skolehverdag er skolesystemet til for læreren. Til beste for læreren og lærerens hverdag.

Om jeg skulle stilt «diagnose» for norsk skolesystemet, ville jeg sagt:

Manglende aksept for å være annerledes. Norsk skole er ufattelig konform.

Manglende inkludering av de som er annerledes. Det er viktigere å få dem til å passe inn enn å inkludere dem.

Manglende livsmestring fordi man er annerledes. Når man hele tida føler at man må være på en annen måte, mestrer man ikke eget liv, for det får man jo aldri anledning til å leve.

Om du er ansatt i skolen, føler du deg kanskje veldig varm og provosert akkurat nå. Så bra! Ta deg en liten spasertur, pust med magen og ro deg ned. Dette er nemlig ikke en direkte kritikk av deg. Jeg tror faktisk at du – uavhengig av om du er pedagog eller lærer – er enig i det verdimessige i det jeg har skrevet. Da skal du heller føle deg varm og provosert fordi du er enig i at systemet ikke er helt der del skal være enda.

Jeg påberoper meg heller ikke at dette er mine ord som du skal være enig i. Dette er intensjonen med skolen, slik det står beskrevet i læreplanens generelle del – våre vyer og visjoner på vegne av elevene, våre medmennesker. Det er dette jeg henviser til.

 

 

 

Handlekurv