Jeg ser dem

 

De tynne ansiktene

De lange, tynne ansiktene

Uttrykksløse spøkelser

 

Jeg ser ansiktene

Og øynene

De dype øynene

Det endeløse, hemmelighetsfulle dypet

De bærer på

 

Jeg hører ropet

Fra dypet

Ser det i ansiktene deres

I øynene deres

Det stilleste ropet – skriket

Som finnes

 

Det siste halmstrået

Den tynnslitte livlina de klamrer seg fast til

Den minste målbare enhet av håp

 

Om at de skal få aksept

Om at de skal få komme inn i varmen igjen

Inn i varmen med alle oss andre

Få komme hjem igjen

Som den de er

Som den de alltid har vært

Slik de er. Nå. Her og nå

 

Om at de skal få ekte, sann forståelse

Den som koster alle oss andre så mye

Den som gjør så vondt for oss

Vår stille erkjennelse

I et sannhetens øyeblikk

Når vi forstår. Faktisk forstår

 

At det er alle oss andre

Som har skapt hvert eneste ett

Av disse spøkelsene

De lange, uttrykksløse ansiktene

De mørke, dype øynene

Den bunnløse håpløsheten

 

Du. Og jeg. Alle oss andre

 

Det var vi som svikta

Det var vi som aldri rakte ut hånda

Det var vi som avviste ved aldri å inkludere

Det var vi som forlangte uten å forstå

Det var vi som forstod uten empati

 

Det er vårt dyp de bærer på

De tapre

De sterke

De utstøtte

 

Jeg forstår deg nå

Kjære deg

Jeg forstår

At du brukte – ikke misbrukte

At du trengte det

Fordi vi aldri forstod

Fordi vi aldri så

Fordi du følte vi aldri brydde oss

 

Aldri kan jeg få gjort

Det jeg aldri gjorde

Det jeg burde gjort

 

En betydningsløs beklagelse

Tjener ingen hensikt

 

Dyrekjøpt er ydmykheten

 

For det kunne vært meg

Slik det kunne vært deg