– Alene. Jeg er alene.

– Huff, så trist, da.

– Du er alene du gsoå.

– Njæei, det vil jeg ikke si.

– Jo, når du er helt ærlig med deg selv, erkjenner du til syvende og sist at du er helt alene.

– Stopp! Dette er jo bare deprimerende.

– Hvorfor da? Hvor… når ble det trist å være alene? Hvem bestemte dét? Hva med å snu på perspektivet og humøret litt – at å være alene kan være befriende? Eller er du så heftig indoktrinert gjennom oppveksten at å være alene nesten er like forferdelig som å snakke og holde tale foran ei forsamling?

– Det er jo trist å være alene. Og kjedelig.

– Ja, det kan være kjedelig å være alene når man kjenner at man har behov for selskap. Og det kan være trist å være alene om man alltid er alene. Og det kan være… eller er trist når man lar det forbli slik – kjedelig og trist – uten at man gjør noe for å endre sinnstilstanden og situasjonen. Og det er definitivt trist når man ikke er i stand til å trives i eget selskap. Manglende livsmestring er alltid trist.

– Så du sier at…

– …altfor mange i dag klager på at de er alene selv om det ofte er selvforskyldt, at altfor mange heller klager over at de er alene enn å ta ansvar for å endre det og at altfor mange sliter med at de ikke trives i eget selskap. Og ja – at det er enormt mange i samfunnet som mangler livsmestring. Se bare på summen av samfunnets psykiske helse.

– Fy faen, du er drøy, altså.

– Bare fordi du vet at jeg har et jævla godt poeng? Sannheten svir.

 

Rammefaktorer for «drittsekkhet»

– Sinnstilstand / humør / dagsform hos en selv og selskapet

– Tidspunkt

– Samtaleemne

– Opplevd imøtekommelse og aksept

– Menneskesyn, både eget og selskapets

Handlekurv