Den vanligvis så travle gata hadde roa seg ned for ettermiddagen. Temperaturen må vel ta sin de lav skylda for at lydnivået var betraktelig under normalen. De fleste hadde nok slått seg ned langs elvas bredder eller dratt til noen av byens fantastiske utendørs kurbad. Men her satt hun, altså. Alene blant bord kledd med rød og hvit-rutete duker, mens det lille som var av liv passerte på gata på bare en armlengdes avstand.
Hun lurte på hva den vesle nonna som passerte henne tenkte på. Tenkte hun på det samme som henne selv? Det var nærmest umulig å få tankene bort fra det. Kun et hav av andre tanker klarte stundom å avbryte alle tankene om…
– What wil you have to eat? spurte kelneren.
Hun hadde ikke ofra akkurat dét en eneste tanke, og stotra fram et ønske om å utsette svarfristen.
– Uhm… uhh… come back?
– Yes? Five minutes?
– Uhm… what? Yeah, sure. Five minutes.
Om vennene, resten av reisefølget på fire, bare visste! Hva de går glipp av… hva de kan gå glipp av når de bare skal sitte sammen på en turistbuss. Hun nekta å tro at de kunne opplevd noe som var i nærheten å kanskje å ligne på det hun hadde opplevd. De, som ble irriterte da hun ba om litt alenetid fordi hun heller ville gjøre dét enn å dra fra kø til kø for å gå i tog med et lass andre turister hun ikke kjenner i 35˚C bare for å stå i mer kø. Ingen forståelse å få. Bare en gedigen bonus!
For det er utenfor allfarvei – utenfor den opptråkka stien – du finner gull (og kanskje også grønne skoger). Og gjett om hun hadde truffet innertier på gullblinken, da! Hun hadde skutt selve gullkalven.
Å sitte alene på restaurant og vente på å legge inn bestilling etter en dag som denne, var så absolutt ikke noe nederlag. Hun følte seg ikke alene, for i tankene – i hodet…
– Yes, madam. Have you decided?
– Uhh, yeah. The local speciality.
– Right. Good choice! And to drink?
– Uhm… wat… wine. White wine, please.
– OK…
– Sparkling white wine, please.
– Anything else?
Hun rista på hodet.
Hun var ikke her for å spise et festmåltid. Vinen var ei slags belønning til seg selv. En premie. For å ha truffet spikeren så til de grader på hodet. Maten fulgte hennes vanlige mønster med å spise noe lokalt. Hennes motto var when in Rome, do as the Romans do. Dette skulle også bli byen hun til å studere i de neste fem årene, så for henne var det viktig å bli kjent med lokal skikk og bruk, og lokal mat og drikke.
Mennene på restauranten like ved – åpenbart innfødte – ensa hun ikke, selv om de lo høylytt. Og hun merka ikke en gang at det kom to-tre bølger med kloakkstank over området. Hun var for langt borte i sin egen verden.
– Here’s your white wine, madam. Sparkling and with perfect temperature. Are you celebrating?
Hun smilte.
– Yes. Kind of, svarte hun. Kelneren smilte tilbake.
– It’s easy to see. You seem to be quite remote and very happy at the same time.
Hun så til sida, så ned i bordet mens hun smilte litt ekstra i høyre munnvik.
– Well, I don’t know what you are thinking about, but I guess… congratulations!
– Thank you, sa hun mens hun smilte så mye at tennen viste seg.
Fem timer på vandring i steikende sol i en fremmed by der de snakker et språk hun verken behersker eller forstår. En liten halvtime med pause. Et øyeblikks magi. To øyeblikks magi faktisk! ”Åh, så solsteik og varme får fram det aller beste og vakreste i alt,” tenkte hun med seg selv.
Likevel hadde disse få dagene etterlatt sterke inntrykk også av den mer dystre sorten; kontrastene til hennes lykke var tidvis ubeskrivelig store. Lett synlige var de også. Hun kjente hvordan samvittigheten gnagde i henne og hvordan trangen til å hjelpe steg. Denne enorme rettferdighetssansen var tidvis ei tung bør som hvilte på hennes skuldre. Slik hadde hun vært siden hun var liten.
Men hun var bare ett eneste menneske på tur i en stor og fremmed by. Hun måtte minne seg selv på at hun ikke kunne løse alle andres problemer – i alle fall ikke alene. Alt det vonde hun så rundt seg, var problemer som stakk dypere, så uendeilg mye dypere, enn det hennes neve med brysomme vekslepenger kunne løse.
Dessuten skulle ikke dette få ødelegge noe for hennes sterke, dype lykkerus. For dette var hennes dag, hennes øyeblikk å nyte fullt ut. Samvittigheten og rettferdighetssansen skulle ikke gjøre dette til noe annet, noe mindre, enn bare pur lykke.
Sanselig lykke ble det også da maten brått dukka opp på bordet. Ei vegetarisk smaksbombe av lokal mat og drikke toppa en allerede fabelaktig dag. En gledessymfoni for smakssansen og en rikholdig palett for luktesansen.
Dette var så ulikt henne. På alle måter. Aldri før hadde hun latt seg rive så med av noe hun så. Aldri før hadde hun våga å kaste seg ut i noe så usikkert og risikabelt, uten noen form for ”sikkerhetsnett”. Aldri før hadde hun vært så langt utenfor komfortsona. Og likevel følte hun seg så rolig og fatta; så naturlig. Hun følte at hun nærmest hadde blitt et helt nytt menneske. Og at belønninga var en ubeskrivelig lykke.
Den nydelige rødvinssausen… benken. Den røde benken ved elvebredden. Trærne som ga litt sårt tiltrengt skygge. I solskinnet nede ved elva… umiddelbart betatt av mystikken. Drukner i mystikken. Kjolen, den vakre, sorte kjolen hun hadde hadde dratt ned fra overkroppen og tulla rundt hoftene. Det nydelige håret, så mørkt – så dypt mørkt – lå som kaskader ned langs nakke, rygg og kragen, og tynne, nærmest usynlige stropper, dekka brystene med to kurvede trekanter. Bak solbrillene leste to øyne i noe som ligna ei notatblokk; et forelesningshefte. Var også hun student? Skulle de ende opp på samme studium nå i andreåret? Ut fra den herlige tekstilhaugen som omslynga hoftene, gikk to lange, vakre bein som danna to nærmest perfekt regulære trekanter som hvilte mot hverandre. Hun drukna i synet. Fanga i øyeblikket. Så mange spørsmål. Så mange tanker. Så enormt mange sterke følelser, og så uendelig tom for ord.
Hva var det hun hadde opplevd? Vel var denne herlige rødvinssausen en sanselig opplevelse uten sidestykke, men den var som et glass springvann å regne sammenligna med øyeblikket – øyeblikkene – på den røde benken.
Den røde benken hun aldri kan glemme, enn om hun én dag skulle ønske det. For om det var en aldri så sterk opplevelse hun hadde hatt, var ikke det grunnen til at hun satt her alene, uten vennene, og venta på et – inntil for et par timer siden – totalt ukjent menneske. Så sterk opplevelsen av hun hadde tatt det, for henne, ubegripelig store steget det inntil da hadde vært å oppsøke en vilt fremmed person.
Men det føltes ikke som en fremmed. Det føltes som en kjær venn som hadde kommet fra en annen verden. En kjær som ropte på henne, som påkalte henne. Det føltes så riktig. Så naturlig. Så genuint.
For mens hun falt dypere og dypere inn i den mørkkledde, mystiske dama, ble hun fullstendig blenda og brått dratt opp fra dypet og langt opp i skyene. Tindrende estetikk av en dimensjon hun ikke ante at fantes. Grasiøst og elegant utspilte det seg, det vakreste skue hun noensinne hadde opplevd. Rett ved siden av henne. På ei yoga-matte i denne lille trimparken ved elvas bredder.
At en menneskekropp er i stand til å gjøre det hun så, redefinerte hele hennes syn på skjønnhet og estetikk. Et naturens under. Vakrere enn noe kroppslig skjønnhet og noe skjønnhetsideal! Alle hennes tidligere tanker om det vakre ble gjort til skamme, og skam følte også over sine tidligere idéer, som for henne framstod som rene fordommer.
Åpenbart var dette en kroppslig skjønnhet hun aldri tidligere hadde sett, men det var så mye mer. Dette mennesket som naturen hadde skjenka verden, føltes som en naturens gave til henne personlig. Ei redning. Fra henne selv mest av alt. Endelig så hun. Klart og tydelig. Endelig forstod hun.
Det var aldri et spørsmål om å tørre. Hun bare måtte. Der hun fram til dette skjellsettende øyeblikk hadde kviet seg for å gjøre dette, mista munn og mæle, kom alt hun var god for fram på én gang. Hun selv kom fram. Fram fra et liv i kulissene; kulissene i sitt eget liv.
Så her satt hun. Alene i en fremmed by og venta på lyset. Hun hadde vågd og vunnet. Hun hadde funnet uten å vite at hun lette. Hun hadde funnet gull. Hun hadde funnet seg selv.
Endelig!
Endelig stod lyset der. Hun kom! Margit kom!
Harmonien var komplett. Endelig var hun ordentlig hjemme. Endelig var de begge hjemme, etter å ha funnet seg selv i en annen!