Du forstår det ikkje, du

Den endeløse tomheten

Når dørå går opp

Te et hav av muligheter

 

Stillheten

Ønske deg velkommen hjem

Te støyen og krigen som bor i deg

Te forventningenes lammende strid

 

Alt godt i deg tabe

Alt kraft resignere

Når alt ka du gjør blir galt

Blir apatien din nødutgang

 

Passivt ledes du

Rundt i labyrinten

Uten mål og meining

Te haller av større forventninger

 

Alt føles forgjeves

Alt…

Det e så massivt

Det blir bare større

 

Om du bare kunne sleppa ut

Men utgangen

E veien rett tebage

Te der du nettopp va

 

Stirrande i taget

Isolert av støy

Desillusjonert

Fanga av uvesentligheter

 

Taget e svart, veggene òg

Kun ei lyssvak gliba fra vinduskarmen

Blanda med lyden av storsamfunnet

Knytte deg te kloden

 

Mens kloden svare med likegyldighet

Kloden, den gjer faen

Du ligger her tom, for du har gitt alt

Alt det du hadde, alt det du va

 

Verden forbigår i stillhet

Overlate deg te støy og apati

Avmakt og resignasjon

I ein verden som gir fullstendig, komplett faen