Jeg kjenner et sterkt behov for å takke en hel del mennesker – noe man må gjøre med varsomhet, så ingen føler seg glemt. Forståelig nok, med så mange fantastiske og viktige mennesker jeg er så heldig å ha i livet mitt. Derfor: Ingen nevnt – ingen glemt. Her er min takk til dere:

Takk for at du stadig stiller opp; for at du løfter meg opp igjen når jeg atter en gang har mista fullstendig troen på meg selv.

Takk for at du gir en klem – noe som aldri kan gjøres i utide.

Takk for at du du alltid utfordrer meg og alltid tar på alvor det jeg sier. Ikke minst – takk for at du aldri er redd for å ta til motmæle.

Takk for at du alltid inkluderer meg. Uten betingelser.

Takk for at du alltid godtar meg for at jeg er den jeg er.

Takk for at du har evnen til å roe meg ned.

Takk for at du lærer meg eller får meg til å tenke gjennom noe nytt hver gang vi møtes.

Takk for at du finnes.

Takk for at du er en del av mitt liv.

 


Det er også noen andre jeg er skyldig en takk. En annen slags takk:

Takk for den gode følelsen du gir meg når du ikke forstår meg og forventer at det er jeg som må bevege meg for at du skal prøve å klare å forstå. Det er vel slik at du helst ønsker at jeg skal bevege meg til deg for at du vil få meg til å forstå at du ikke kan forstå at jeg tenker annerledes enn deg.

Takk for at du godtar at folk er annerledes enn deg selv og har et annet perspektiv enn det du har når du mener det jeg deler med verden er bortkasta og dumt.

Takk for at du prøver å forandre meg til å være en annen meg selv – til å være deg, til å tenke slik som deg.

Takk for at du har så umåtelig stor respekt for tida mi, når du så tydelig signaliserer at jeg har tid til alt siden jeg er singel og dermed sier at tida di er mer verdt enn tida mi.

Takk for at du har så manglende forståelse for hvem jeg er.

 

 

 

Handlekurv