– Hvordan går det med deg?

– Det har jeg ingen formening om.

– Du må da vite hvordan du føler at du har det?

– Det avhenger.

– Avhenger? Av hva da?

– Av alt og alle rundt meg. Til enhver tid.

– Nå er jeg her. Hvordan har du det ?

– Greit, tror jeg. Så lenge du har det fint.

– Så hvordan jeg har det definerer hvordan du har det?

– Ja.

– Du er merkelig.

– Er det merkelig at mitt humør preges av mine omgivelser? I så fall vil jeg påstå at du er merkelig om du ikke blir påvirka og lar deg påvirke av dine omgivelser. Det er jo helt menneskelig. Helt naturlig.

– Så hvis jeg ikke har det bra, så har heller ikke du det bra?

– Så klart ikke. Ditt humør påvirker meg jo.

– Da lar du deg utrolig lett styre av andre.

– Jeg lar meg da ikke styre. Jeg lar meg påvirke uten at jeg kan noe for det. Det jeg kan noe for er at jeg – som de fleste andre jeg kjenner – prøver å gjøre noe for å endre humøret ditt til det bedre slik at også jeg har det bedre…

– Men…

– …for vi vil jo alle ha det fint. Og fordi akkurat her og nå er du det viktigste som finnes i livet mitt. Da må jeg gjøre det beste ut av det. For vårt felles beste.

– Hm…

– Ja, det kan du godt si.

– Det var ikke akkurat slik jeg tenkte at svaret skulle bli da jeg spurte deg hvordan du har det.

– Nei, for du hadde vel forventa det vanlige pjattet med «det går fint»?

– Jeg vet ikke helt. Mest sannsynlig har du rett. Jeg hadde bare ikke forventa det jeg faktisk fikk.

– Så bra!

– Nå er du merkelig igjen.

– Første gangen var jeg ikke merkelig, og det er jeg ikke nå heller. Det merkelige er at du åpenbart ikke er vant med å få denne type svar. Uventa, annerledes og ærlige svar.

– Eh… hm…

– Fremdeles er svaret mitt at jeg ikke har noen formening om hvordan det går med meg. Humøret mitt er litt uavklart nå, fordi det åpenbart er noe hos deg som er uavklart. Det gleder meg uansett at du har fått slått ned noen vegger i hodet ditt; i din forståelse av verden. I din forståelse av meg. Og kanskje deg selv. Og andre. Hvordan jeg har det avhenger uansett av hvor jeg er og med hvem jeg er der med. – Eller om jeg er alene.

– Ja, OK… så hvordan har du det når du er alene?

– Alene betyr bare at…

– …herlighet, da. Kan du noensinne gi et normalt svar?

– Normalt? Dette er normalt for meg. Jeg kan heller si «herlighet, da – kan du noensinne akseptere et uventa og ærlig svar?» Det er tydelig at du sliter med det.

– OK… svar, da.

– Alene betyr bare at det ikke er noen rundt deg. Det er lett å endre – det er bare til å få folk rundt seg. Å være ensom er noe annet. Når jeg er ensom har jeg pleid å ha det greit. Med det mener jeg at jeg har klart å takle ensomheten. Den siste tida har det blitt mer krevende fordi jeg har hatt et økende behov for brytning.

– Brytning?

– Ja, brytning av tanker og meninger. Når man selv må stå for den brytninga fordi man er ensom, begynner det å bli skummelt. Ensom kan man altså være sammen med andre, fordi man kan være flere sammen på samme sted til samme tid uten at det foregår noe man opplever som relevant brytning. Det er bare snakke om «været» og annet «løst snakk». Derfor er det vanskeligere å gjøre noe med ensomhet enn det er å gjøre noe med at man er alene. For ensomhet blir et langt mer kvalitativt, stabilt og varig sinnelag, mens å være alene bare er en midlertidig, kvantitativ tilstand.

– Det høres ikke akkurat som kvalitet å være ensom.

– Kvalitet betyr ikke nødvendigvis «bra». Kvalitet betyr egenskap. Ensomhet blir etter hvert en egenskap ved en som person. Det påvirker ens karakter; ensomhet blir et karaktertrekk.

– Ah, da er jeg med. Jeg har tydeligvis hatt en ufullstendig forståelse av hva kvalitet faktisk betyr.

– Fremdeles vet jeg altså lite om hvordan jeg har det. Tidvis er ensomheten krevende. Jeg er vel nokså ensom, selv når jeg er blant andre. I alle fall enkelte andre. Heldigvis er det mennesker jeg kan være med som gjør at jeg ikke føler meg ensom. Da står verden stille og jeg føler meg levende. Ellers er det stadig mer krevende å takle ensomheten, fordi det er så mye som trenger brytning.

– Hvorfor har du så stort behov for brytning?

– For uten brytning har jeg ingen retning. Enten går det bare i én retning eller det går i «alle» retninger samtidig. Tidligere var det første mest vanlig. Nå har det siste blitt tralten. Når man da ikke opplever brytning, mister man retningen fordi man ikke opplever å mestre utfordringene.

– Hvilke utfordringer?

– Livet, vel. Når man ikke får brytning, er det heller ikke mulig å få bekreftelse. Da mister man retningen, og med det mister man følelsen av å mestre livet. Man blir bekymra.

– Å…

– Ja, nemlig. Veldig å. Midt blant oss går det rundt en hel horde med mennesker som er bekymra. Fordi de mangler retning. Fordi de ikke får bekreftelse. Fordi de ikke får brytning. Fordi mennesker er stadig mindre til stede i hverandres liv. Tilstedeværelsen skjer stadig mer gjennom en skjerm. Vi mister kontakten med det genuine – ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Vi mister situasjonene der vi skaper felles opplevelser og felles erfaringsgrunnlag. Da blir relasjonene svakere, fordi vi mister med dette mister muligheten til å gi hverandre bekreftelse. Fordi vi er så mye alene. Med skjermen. Så blir etter hvert ensomme, fordi vi mister den relevante brytninga.

– Oi, da! Det var da voldsomt.

– Ja, det er voldsomt. For vi blir stadig mer distansert fra hverandre, mens vi stadig snakker om psykisk helse og ulike tiltak. Tilstedeværelse og nærhet. Felles fysiske opplevelser. Dét trenger vi. Bort fra skjermene. Hele poenget med skjermene og de digitale hjelpemidlene var jo at vi skulle kunne effektivisere det som før tok lang tid – nemlig å notere ned planer, skape avtaler etc. Ved å effektivisere dette kunne vi fått mer tid til nettopp å være sosiale, til å være til stede i hverandres liv, til å være der for hverandre, til å skape felles opplevelser der vi er sammen, til å skape nærhet. I stedet har skjermene skapt avstand. De har gjort oss ensomme.

– Hm. Det er jo faktisk rett det du sier.

– Så klart er det. Folk bare innser det ikke, fordi de er blinda og blenda av skjermene. Fordi de har blitt slukt av illusjonen som kalles sosiale medier, som overhodet ikke er sosiale. Det er jo snarere tvert i mot: De er asosiale – kanskje til og med anti-sosiale – medier. Så spør du altså hvordan jeg har det. Neste gang… Nei, la meg heller sende spørsmålet i retur:

Du. Hvordan har du det? Egentlig. Hvordan har du det egentlig?

Handlekurv