Fra tid til annen hører man mangt og meget om landets tenåringer; manglende allmennkunnskap, manglende manérer og dannelse, manglende forståelse for viktigheten av utdanning og kritikk for at de tar for lett på det meste bortsett fra mobiltelefon, datamaskiner og Facebook.

Gjennom drøyt fire år som lærer (som ikke er all verdens lang erfaring), har jeg fått en liten grunnmur av erfaring å bygge mine tanker og uttalelser på. Mitt yrke har gjort meg både ydmyk og offensiv hva gjelder tenåringer. De er framtida vår, og jeg er med på det enorme ansvaret med å utruste dem med kunnskap og holdninger slik at de får ei god framtid. Dette er også ei enorm investering for samfunnet, i og med at dette er framtidas verdiskapere og samfunnsbyggere og -utviklere.

At min generasjon, sammen med enda tidligere generasjoner, synes at tenåringer av i dag har manglende allmennkunnskaper, kan jeg forstå. Ting vi lærte da vi selv gikk i grunnskolen og som for oss er en selvfølge at man kan, synes å være helt ukjent og temmelig uinteressant og nytteløst for dagens unge fremadstormende. Å vite navn på norske byer og fylker og deres geografiske beliggenhet, å vite forskjellen på artikler og tallord, å vite forskjellen på dialekt, nynorsk, SMS-språk, nettspråk og bokmål, å vite hva hverdagslige begrep som eksempelvis ”pugging” og ”rettigheter, plikter og krav” betyr synes ikke å være relevant for dagens oppvoksende generasjon. Det er på dette punktet nærliggende å stille spørsmålet ”hvis feil er dette?”. Så mye som jeg er en forkjemper for allmennkunnskap, vil jeg likevel replisere med et spørsmål som svar, nemlig ”er det nødt til å være en feil – et problem?”. Dagens ungdom er tross alt et produkt av det samfunnet og – ikke minst – det mor og far ser på som viktig å kunne. At elever i ungdomsskolealder ikke kjenner begrepet pugging er vel et resultat av at pugging ikke lenger står sentralt i skole-Norge. Om dét er en bra ting er en annen diskusjon, dog kan noen av konsekvensene av manglende pugging være at de eksempelvis ikke kan navn på norske byer og fylker og kjenner deres geografiske beliggenhet, og dermed tror at Arendal ligger langt nord, og at Sør-Trøndelag sikkert ligger langt sør – antageligvis så langt sør at Kristiansand ligger i Sør-Trøndelag. Det er viktigere å stille spørsmålstegn ved om hvor viktig denne kunnskapen er, snarere enn å fordele skylda for hvorfor tenåringer av i dag ikke kjenner til dette.

Ungdommens manérer og dannelse er naturligvis også noe som er offer for de gamles privilegium. Det har vel aldri hendt at tenåringer har blitt anklaget for å være udannede og uhøflige. Tenåringer er liksom ikke helt tenåringer uten å være rebelske, frekke og i opposisjon til foreldre og alle andre øvrigheter og autoriteter. Slik sett kan man vel si ”intet nytt under solen”. Jeg synes likevel at inntrykk jeg hører fra de to generasjonene før meg svartmaler dagens ungdom veldig, og følger pressens generaliserende mønster. Inntrykket mitt, etter å ha møtt og jobbet med noen hundre tenåringer, er at dagens ungdom generelt er høflige og hyggelig og vet hvordan man skal oppføre seg. De sier takk helt på refleks når man deler ut noe til dem, de får skryt fra muséer og andre steder de besøker fordi de kan te seg som godtfolk!

At de skal ha manglende forståelse for viktigheten av utdanning, er vel en kraftig generalisering. Norske skoleelever – tross frafallet i videregående skole – er smertelig klar over viktigheten av utdanning. De er opptatt av å prestere og mestre. De vil virkelig få til og forstå det de holder på med! Det er – slik jeg ser det – et feil fokus å bare konstatere at jo da, frafallet er på rundt 30 % i norsk videregående skole. Selvsagt er dette tallet altfor høyt. Likevel tenker jeg ”alle vet at Jeppe drikker, men ingen vet hvorfor Jeppe drikker”. I alle fall virker det som det er få som spør hvorfor. Norsk skole har mer og mer blitt en skole for de teoristerke. Grunnen til en del av frafallet er det økte fokuset på teorifag – før hadde elevene i ungdomsskolen muligheten til å velge bort et andre fremmedspråk og heller velge å ha et mer praktisk rettet alternativ. Dessverre ble ofte dette alternativet lite populært blant mange lærere da det var ”vanskelige, krevende og utfordrende elever” som valgte dette alternativet. Sannheten er at det var elever med andre behov enn de ”snille, greie og lite utfordrende” elevene. Derfor kunne ofte løsningen for lærerne som fikk dette faget å dra på tur for at de på denne måten kunne gi elevene avspasering og dermed slippe å ha elevene i skoletime eller to i uka gjennom (så godt som) en hel termin. Det de nok hadde ønsket – og absolutt trengt – var et praktisk alternativ der de får bruke hendene til å skape noe, til å gjøre noe fysisk og få bruke de gode kvalitetene de har – de kvalitetene de ikke får vist i teorifagene. Hadde elevene fått slike tilpasninger i skolehverdagen, hadde nok opinionen snudd vedrørende tenåringers holdning til utdanning og skole.

Hva gjelder tenåringers bruk av mobiltelefoner, datamaskiner og sosiale medier på eteren er naturligvis noe man ser på med bekymring. Ja, det er nok mange av dem som bruker for mye tid på dette – så også voksne mennesker! Det er lett å prøve å rette opp egne feil gjennom oppvoksende generasjon. Både lett og helt naturlig. Det betyr ikke at det er riktig, noe som igjen ikke rettferdiggjør at man ikke skal bry seg om det. I stedet for å se på det som et problem, kan man se på det som en ressurs og noe man kan gi opplæring i. Mobiltelefoner og datamaskiner er ikke farlige – de er briljante verktøy som kan gjøre livet enklere og mer praktisk. Dessverre er det noen som blir altfor knyttet til disse verktøyene. Dersom det blir gitt litt veiledning i fornuftig bruk av disse, vil kanskje dette endre seg. Et nærliggende motargument er da naturligvis at dersom man lærer seg å bruke mobiltelefonen på et fornuftig måte, vil man nødvendigvis bli mer knyttet til den. Det er et noe tynt motargument. Dersom stadig flere hadde lært seg en slik bruk, ville det ikke vært så enormt behov for stadig å informere om hva man gjør og hvor man er via SMS eller samtaler. Gir man ungdommen en innføring i hvordan man faktisk bruker sosiale medier som Facebook riktig, vil plutselig ikke Facebook være så skrekkelig farlig. Facebook er et fantastisk flott medium for å holde kontakt og dele informasjon med venner, slekt og andre bekjente. Hadde alle som bruker Facebook kjent til at man kan lage vennelister slik at man kan bestemme hvem som ser hva og på den måten hindre tilgang for de man ikke ønsker skal ha det, hadde – blant annet – tenåringene våre forstått at de kan styre mer enn de tror og aner. Man kan rett og slett være sitt eget sensurorgan og en slags ”diktator” hva gjelder informasjon om seg selv. Problemet er bare at dette lett kan legges på skoler å gi opplæring i, når faktum er at det er et foreldreansvar! Dette stiller krav til foreldre om å sette seg inn mulighetene i mobiltelefoner og datamaskiner og begrensningene og kontrollen man kan ha i – eksempelvis – Facebook. Jeg vil nærmest si at det er et selvsagt ansvar foreldre har for å sette seg inn i dette – det gjelder deres egne barn, og det er deres plikt i å følge med på og å sette seg inn i fritida til sine barn!

Hovmod står for fall, og enhver oppvoksende generasjon har en stående gyllen mulighet til å bevise akkurat dette! Det er nemlig slik at tidligere generasjoner alltid vil reagere på at de som vokser opp ikke blir utrustet med samme holdninger og kunnskaper som de selv ble i barnehage og skole. Dette er en naturlig konsekvens av at vi lever i et samfunn i konstant endring – noe jeg personlig definitivt er glad for!

Jeg opplever at ungdommen i dag har kvaliteter og holdninger som indikerer at vi er på god vei. De utviser nemlig en stor respekt for å være annerledes og en enorm aksept for individualisme! Fremdeles er tenårene en ekstremt vanskelig alder, især er ungdomsskoletida krevende da man må jobbe hardt for å passe inn. Likevel er det – slik jeg ser det – stadig greiere å være outsider, siden aksepten for å være annerledes er der; tenåringene forstår at man kan være en bra person selv om man er annerledes enn flertallet. Dette gir meg håp for framtida – håp om at man i framtida ikke trenger å føle skam eller være redd for å stå fram som – på den ene eller andre måten – annerledes for foreldre, søsken og venner.

Man skal ikke skue en hund på hårene! Snakk med tenåringer – snakk lenge og vel! Provosér dem bevisst for å få fram deres meninger. La dem bli hørt og ta dem på alvor! Akseptér at de er annerledes enten det er i større eller mindre grad. De er tross alt et fritt individ som deg selv, og har de samme krav, plikter og rettigheter som deg – enn om de ikke vet hva disse ordene betyr. Kanskje er du språkmektig og kunnskapsrik nok og samtidig har tid nok til å forklare dem det?

Ta vare på framtida vår – de er det beste vi har!

 

 

 

Handlekurv