Hei, kjære deg
Jeg vil vrenge sjela mi for deg. Jeg må bare si det som det er, enn hvor vanskelig det er.
For jeg vil. Så gjerne. Så veldig gjerne. Men jeg blir nekta. Av meg selv. Jeg er mitt eget hinder; min egen verste demon. Min eneste demon.
Det ligger på tunga. Klart til å ytres. Klart til å deles. Før frykten sluker det. Før krisemaksimeringa setter foten ned.
Eller det bare lurer seg ut av munnen uten at det har gjennomgått virkelighetsorientering. Uten at det har blitt sensurert og gjennomtenkt.
Så det blir enten ingenting eller for mye.
Da velger jeg etter hvert det første.
Selv om jeg vet det er dritkjipt. Selv om jeg vet at jeg gjør stikk i strid med det jeg ønsker at andre skal gjøre med meg, og som jeg har som ideal å gjøre med alle andre.
Sannheten. Direkte og ærlig. Selv om det kan svi litt. For det går seg jo alltid til etter hvert.
Sannheten. Så sinnssykt, forbanna vanskelig.
Ikke klok av skade. Ødelagt av skade. Brent av skade. Og brent barn skyr ilden.
Brent barn er sin egen ild. Brent av sin egen ild.
Men pokker ta.
Jeg digger deg jo. Ikke bare digger deg. Jeg liker deg. Kanskje mer enn det også. Det er her det blir så krevende.
For kanskje er det kjærlighet. Og kanskje er det bare å være veldig betatt.
For hva er vel kjærlighet? Har jeg noensinne opplevd ekte kjærlighet? Hvis ikke – kommer jeg noensinne til å oppleve det?
Kan man noensinne vite om man faktisk opplever ekte kjærlighet? Kan man vite om man opplever en tier på skalaen? Eller er bare tieren illusjonen om det perfekte – den øvre grensa?
Alt det filosofiske til side.
Jeg liker deg. Forbanna godt.
Men jeg har satt kjærlighetslivet på vent.
Av respekt for eventuelt bedre minst 50%. For slikt krever tid. Som jeg nå ikke har.
Hadde jeg hatt, skulle jeg via mest mulig av den til deg.
Jeg snakker meg visst alltid bort.
Fordi jeg vil du skal fokusere på noe annet enn det jeg faktisk sier. Eller… prøver å si.
Glem at jeg sa dette. Glem at du har lest dette.
Gå videre.
Not a single fuck was given.