Dette skriver jeg fordi jeg må, fordi det er et uttrykk for noe som er inni meg. Jeg må få det ut, akkurat som lyrikken jeg skriver. Den må skrives. Slik er det også med dette, som jeg skulle ønske jeg kunne si direkte til en helt spesiell person. Uten å risikere å miste alt. Uten å være redd.

Her er ordene – intet mer, intet mindre:

Ja, jeg har lyst til å røske treet opp med rota og stikke. Til deg. Fordi du gjør at jeg slapper av. Du gjør at jeg blir en bedre meg enn det jeg noensinne har vært, er og kan bli alene. Når du er rundt, er jeg mer meg enn jeg trodde var mulig. Du skaper fred og harmoni. Du er aksept, forståelse og bekreftelse. Du er det fordi hele deg oser av det.