Mor, kjære mor, jeg blir forvirra av deg

For jeg begriper ikke hva du mener om meg

Det er vanskelig for meg å få så mye skjenn

Før du i neste øyeblikk kaller meg «kjære venn»

Jeg trodde din oppgave var å støtte og forstå

Og vise meg den respekt jeg har krav på

Så hvorfor skal jeg trenge å finne meg i

Alt det vonde du kan finne på å si?

Jeg innser nå at det kun er tomme ord

Når du sier du forstår meg, kjære mor

Dessverre har jeg nok rett i det jeg tror:

At du egentlig ikke forstår ett ord

Selv om du er den eldste og burde ha vett nok til å slutte

Er det jeg som må gjøre det, for sannheten vil aldri nytte

Bare vit at jeg klarer å se mang en grunn

Til at ordene som du tenker forlater din munn

Og heldigvis trenger jeg ingen tillatelse

Til å kunne gi deg forlatelse

For det du kan komme i skade for å si og gjøre

Nå forstår jeg hvorfor, selv om det er vondt å høre

Jeg håper bare at du en dag kan forstå

Hvilket åk jeg går og bærer på