Under radaren er himmelen aldri blå.

Her nede, der ingen følger med, kastes det stein på seg selv. Steinras heller enn steiner. Her nede har man lært seg at det er bare en selv som tegner bildet av seg selv, men at ingen godtar ens eget bilde. Med mindre bildet passer inn med de glansbildene de selv innbiller seg. Når forventningene brytes og «sannhetene» utfordres, blir det rabalder. Som selvsagt alltid ender med at de som er «normale» vinner.

Lever man under radaren ønsker man gjerne å inkluderes med flertallet, men det er ikke så lett når premisset er «bli som oss». Under radaren er integriteten – den radaren ikke fanger opp. Det er derfor de som er under radaren er der og har havna der i utgangspunktet. De går ikke med på hva som helst. De ønsker aksept. De ønsker bekreftelse. De ønsker forståelse. For slik de er. På sine premisser. Men det godtas naturligvis ikke.

Under radaren har man ofte og mye dårlig samvittighet. Man tenker og reflekterer veldig mye, og er veldig sensitive. Man får med seg mer enn radarene, og mer enn de tror at de under radaren får med seg.

De store kunstnerne og tenkerne er alle fra landet under radaren. Profetene. Dem som aldri blir anerkjent i egen tid og i eget land, som det heter seg.

 

Så her lever jeg. Under radaren.

Jeg har mine tanker om verden og mine tanker om meg selv. Når det gjelder meg selv, tenker jeg at jeg er blant dem som kan oppleve kjærlighet til alle mennesker og som synes det er rart å henge seg opp i ei bestemt orientering. Homofil, heterofil, bifil… hvis jeg må være noe, får det være panfil. Pan, som i «alt». Jeg blir glad i mennesker – uansett hva de definerer seg som. Mennesker jeg blir glad i, er dem som viser meg aksept, bekreftelse og forståelse – som til sammen er det jeg kaller for kjærlighet. Det betyr at det har ingenting å si om man er familie, slekt eller ei. Mennesker er mennesker, og ingen har fortrinn og forrang når det gjelder kjærlighet. Det er naturligvis ikke selvskrevet at familie har monopol på å få ens kjærlighet, fordi ikke alle familier evner å vise og yte  kjærlighet.

Når det gjelder det seksuelle, er det jo også enormt stor variasjon i definisjonene. Det finnes panseksuelle (kan ha sex med alle typer mennesker), heteroseksuelle, biseksuelle, homoseksuelle, aseksuelle etc. Jeg skiller klart og tydelig mellom orientering og seksualitet. Et forhold er jo selvsagt mer enn det seksuelle, og man kan fint ha det ene uten det andre. Derfor er det viktig for meg å skille dem fra hverandre. Om jeg absolutt må defineres som noe, er jeg nok monogam heteroseksuell.

 

Jeg har ingen religion, og jeg forbeholder meg retten til å stå utenfor ethvert tros- og livssynssamfunn. Jeg tror på meg selv, og jeg er den eneste i verden som gjør det. Derfor må jeg, slik jeg ser det, prinsipielt stå utenfor alle tros- og livssynssamfunn. Av den grunn feirer jeg ingen høytider. Samtidig kan jeg delta på dem så lenge det er gjennomtenkt og har et innhold som de man feirer høytida med har reflektert rundt og kan stå for.

Og for å presisere: Såkalt kristne høytider avstår jeg absolutt fra å feire på såkalt kristent grunnlag. For det første har verken påsken eller julen noe med kristendom å gjøre i det hele tatt. Det er tilpasninger til germansk og norrøn kultur, gjort for at kristendommen den gang lettere skulle få innpass i blant annet Norge. Og kristne verdier er basert på humanistiske verdier, siden humanismen har eksistert så lenge det har vært mennesker.

Mitt forhold til religioner og livssyn, er at det er som en penis: Flott du har en, fint du er stolt av den, men ikke dra den ut i offentligheten og i alle fall ikke stapp den i munnen min eller til barn dersom vi ikke ønsker å ha den der. Av den grunn mener jeg at barn ikke skal defineres inn i noen religion før de selv, ut fra loven, er gamle nok til selv å bestemme.

 

Av natur er jeg liberaler. Det betyr at det er ingen jeg må. Jeg bør. Om jeg må noe, er jeg den eneste som kan definere dette. Verken du eller noen andre har rett til å definere meg og hva jeg må gjøre. Jeg tar likevel mer enn gjerne i mot gode råd – altså hva jeg bør og kan gjøre.

Det er svært lite som er bedre eller verre enn noe annet. Det er bare annerledes. Dette er ett av de viktigste ordene i min verden og mitt liv. Man skal ha lov til å være annerledes. Man har rett til å bli akseptert. Dersom jeg føler at du ikke aksepterer annerledes, enten det er mot meg eller andre, må du regne med å bli utfordra på det – i alle fall fra

Dersom du mangler evnen til å akseptere meg slik jeg er, bør du kanskje finne noen andre å brukw tida di på. For verken meg eller noen andre har du noen som helst rett til å endre på. Jeg kommer heller ikke til å prøve å endre deg.

Jeg kommer for øvrig ikke til å dømme deg, og håper at du responderer på samme måte. Dømmer du meg, må du regne med å stå til rette for din domfellelse og legge fram en begrunnelse. Da håper at du selv er uten skyld, ellers bør du feie for egen dør først.

 

Når jeg utfordrer deg og dine tanker, må du vite at jeg også samtidig utfordrer meg selv. Mitt utgangspunktet er alltid å ta et annet perspektiv enn mitt eget. Det kan meget vel tenkes at vi egentlig er helt enige, men at jeg framstår som uenig – simpelthen fordi jeg ønsker å belyse ulike perspektiv og teste ut argumentene til dem som er uenige med meg. Da lærer jeg jo selvsagt, og jeg lærer da blant annet av deg.

Så før du avfeier meg og avskriver debatten, tenk at du faktisk har noe å bidra med.

 

Jeg våkner og sovner med dårlig samvittighet. Spill derfor ikke på samvittigheten min når du argumenterer mot meg eller ikke får viljen din. Da ber du om å få en reaksjon fra meg, og den kan meget vel være kraftig. Konstant dårlig samvittighet er fælt og vondt å ha, og jeg vet selvsagt at jeg ikke bør ha det. Likevel er det slik, at «bryteren» står på 100% og er rusta fast i posisjon. Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Jeg har til og med blitt mobba for det! Fullstendig uforståelig.

 

Egentlig er jeg bare den usikre, introverte, lille gutten på 10 år. Den som bare ønsker å ha det fint sammen med absolutt alle andre – så mange som mulig. Den som kun ønsker å bli akseptert og tatt på alvor for den han er. Den som ønsker å bli seg selv, med all den retten til selvbestemmelse og selvhevdelse, selvrealisering og å definere seg selv det medfører.

Jeg er bare glad i deg. Det er utgangspunktet mitt. Så får det bli opp til deg å bevise det motsatte.

Jeg vil bare ha det gøy. Og hvis jeg prater mye og er litt intens, er det bare et tegn på at du klarer å skape ei god stemning rundt deg, slik at jeg opplever at det er gøy. Da blir min velvillighet til å prate et symptom på at du er et behagelig menneske å være med.

Jeg speiler altså bare slik jeg oppfatter deg.

Så før du dømmer meg – se på deg selv!

 

Dersom du nå har lest alt, hadde det vært utrolig stas om du kontakta meg på ett eller annet vis.

Enten du synes dette var hårreisende og du tenker at jeg begynner å «miste det» eller om du tenker at dette var ærlig, direkte og bra.

 

 

 

Handlekurv