Jeg er ungdomsskolepedagog, og nylig sa en av elevene jeg har at «mange definerer seg selv ut fra snittet sitt, men det stemme jo ikke, for det sier jo ingenting om hvem de er og hva de er som menneske». Utrolig treffende sagt av en tiendeklassing! Treffende fordi ingen av karakterene vi setter – verken i fagene eller i orden og atferd – sier noe om hvordan elevene er som mennesker. Dette til tross for at stillingsinstruksen til alle pedagoger er læreplanens generelle del.

Hos Utdanningsdirektoratet kan vi lese følgende om læreplanens generelle del:

«Læreplanens generelle del utdyper formålsparagrafen i opplæringsloven, angir overordnede mål for opplæringen og inneholder det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for grunnskolen og videregående opplæring.»

Altså avklarer den generelle delen selve formålet med skolen – de overordnede mål for opplæringa. Verdigrunnlaget skolen er tufta på ligger også i generell del, og vi trenger ikke gå lenger enn til innledninga for å se hva det fantastisk flotte målet med skolen er:

«Målet for opplæringa er å ruste barn, unge og vaksne til å møte livsens oppgåver og meistre utfordringar saman med andre. Ho skal gi kvar elev kompetanse til å ta hand om seg sjølv og sitt liv, og samtidig overskott og vilje til å vere andre til hjelp.»

Skolen skal altså drive med menneskeutvikling, altså at vi skal hjelpe elevene til å utvikle seg selv – til å bli seg selv. De som tror at karaktersystemet vårt bidrar til dette, må for evig tro om igjen. Den grunnleggende feilen med karakterer ligger i at de er kvantitative – de er mengder. Tallmengder. Tanken er altså at et tall skal være essensen av hva et menneske er. Den skal si noe om deg som menneske. Men ingen kvantitet kan noensinne beskrive kvalitet, som i egenskapene til et menneske – et menneskes (sanne) karakter.

Karakterene er kvantitative mål på i hvor stor grad den som vurderer elevene mener de oppfyller læreplanens kompetansemål. Altså sier karakterene kun noe om det faglige og ikke det menneskelige.

Så til tross for at læreplanens generelle del fastslår de overordnede mål for opplæringa, ser man glatt forbi dette og ser kun på kompetansemålene som de reelle overordnede målene. Simpelthen fordi dette er enkelt å måle. Det er kvantitativt, og kvantiteter er naturlig nok enkelt målbare. Så når en pedagog i ungdomsskolen skal sette standpunktkarakter i et fag, blir den (stadig) minna på at «du skal sette en karakter på elevens samla måloppnåelse av kompetansemålene etter tiende trinn», mens stillingsinstruksen sier at målet for opplæringa er å sette barn og unge i stand til å mestre seg selv, livet og utfordringer både alene og sammen med andre, og kunne være andre til hjelp. Men det skal vi altså ikke vurdere.

Elevenes opplevelse er at «snittet» definerer dem som mennesker. Forståelig nok, for de vurderes i absolutt alle fag, også valgfagene, i tillegg til at orden og atferd også skal vurderes på samme måte som fagene er ment å vurderes: Utvikling over tid med tilbakemeldinger som skal danne et best mulig grunnlag for vurderinga. Ei så massiv og bred vurdering skaper naturlig nok et inntrykk av at karakterene – «snittet» – sier noe om en selv menneske. Da er det lett å være enig med elevene i at karakterene framstår som en dom over dem som mennesker. Slike dommer kan man også høre på personalrom på skoler rundt om i det ganske land, der man hører de ansatte fastslå at: «H*n er en treer». Kraften ligger i ordet er, som fastslår hva noen er ut fra prestasjoner definert av en voksen. Men hvor står det skrevet hva en «treer» er?

Det er ett av problemene med karaktersystemet slik det er i dag: Det finnes ingen felles forståelse for hvilke kvaliteter som ligger til grunn for den enkelte karakter. Fremdeles opplever barn og unge at karakterene angir i hvor stor grad de klarer å gjengi og reprodusere det læreren sier. Såkalt «papegøyeopplæring». Det første som defineres, er hva «eneren» faktisk får til. Eller – sagt på en karakterfri måte: Hvilken kvalitet er det vi, grunnleggende sett, forventer at alle mestrer? Eneren er jo det mest grunnleggende i hele karaktersystemet, selve grunnsteinen – elementærpartikkelen – for de andre karakterene, siden karakterene bygger videre på hverandre:

–        Hvilke kvaliteter er det «toeren» mestrer, men «eneren» ikke mestrer?

–        Hvilke kvaliteter er det «treeren» mestrer, men «toeren» ikke mestrer?

Spørsmålsstillinga skal gjentas helt opp til «sekseren». Dessverre er det få – om noen – som noensinne har diskutert og definert hva «eneren» faktisk mestrer. Den vanligste måten å definere «eneren» på er en ikke-definisjon som sier hva «eneren» ikke kan. Da er «toeren» utgangspunktet, og så trekker man fra «noe». For det første er det utrolig uklart og varierer enormt mye hva dette «noe» er. For det andre er et slikt grunnlag for karakteren basert på hva man kan, altså kunnskap – som i seg selv er kvantitativ. Å basere en karakter, som skal være kvalitativ, på kunnskap alene er galt fordi man glemmer å se på hvilke kvaliteter «eneren» mestrer. Kvaliteten blir da i hvordan og i hvilken grad man makter å anvende og tilegne seg kunnskap – altså kompetanse.

Skal man måle en karakter må man altså se på en samla balanse av kunnskap og kompetanse. Når man har definert den mest grunnleggende karakter, den som sier hva vi kan og bør forvente av alle, kan vi definere kvaliteten også i de andre karakterene. Slik får i et kvalitativt system for vurdering av elevene – både faglig og menneskelig, for om man evnen til å begrunne, drøfte og reflektere, så har man det i alle fag fordi man har denne kvaliteten som menneske. Når man kan gi mennesker slik tilbakemelding, gjør det faktisk noe med oss som mennesker – vi blir lykkeligere av det. Det påvirker vår psykiske helse.

Psykisk helse blant barn og unge er noe vi stadig hører om i det offentlige ordskiftet. Dersom hele utdanningssystemet, allerede fra barnehagen av, dreide tankegangen og holdninga over til at formålet er å hjelpe til med å utvikle mennesker til å bli en best mulig versjon av seg selv, hadde vi bidratt på en utrolig mye bedre måte til god psykisk helse enn vi gjør i dag. Tidligere var skolen ei motvekt til uønska strømninger i samfunnet. I dag er skolesystemet den fremste støtte for disse strømningene ved å bygge opp under det prestasjonsbaserte, det ytre, fordi vi er med på å ta fokuset vekk fra mennesket. Skolen gir menneskene – både ansatte og elever – stadig mindre bekreftelse på hvem og hva de er som nettopp mennesker, for heller å framheve resultat på prestasjoner.

Om vi bare huska forpliktelsen vi er gitt gjennom formålsparagrafen og læreplanens generelle del… Våre barn og unge, ja alle, hadde vært lykkelige(re) fordi vi hadde fått aksept for den vi er, vi hadde fått forståelse for hvordan vi tenker og bekreftelse for det mennesket vi er om vi hadde lagt bort karakterene. Da dreier vi fokuset vekk fra prestasjon og kvantitet til mestring og kvalitet. Vi trenger en skole som i hele sitt vesen viser at den har rom for alle, en skole som gjennom forståelse av den enkelte søker å tilrettelegge utdanninga mest mulig for at den enkelte skal få brukt og utvikla seg selv i møte og samarbeid med andre og en skole som lære våre barn og unge å anerkjenne og bekrefte hverandre som mennesker fordi skolen har dette som sin ryggmargsrefleks. Da blir karakterene «den kvantitative oppsummeringa» av elevene som mennesker etter at de har blitt vurdert som – nettopp – mennesker. Da trenger man bare én karakter som sier dette, basert på kvalitative vurderinger fra pedagoger (ikke lærere).

I den skolen jeg ønsker, finnes det likevel ingen karakterer. For læring og utvikling er ikke avhengig av karakterer. Læring og utvikling er avhengig av gode, åpne, trygge og kjærlige relasjoner mellom mennesker. Den grunnleggende verdien for å få til dette er aksept. Alle og enhver vil oppleve at grunnlaget for en god relasjon er til stede når man opplever å bli akseptert som den man er – med alle de feil og mangler man ser ved seg selv. Gjennom åpenhet, og kun gjennom åpenhet, oppnår man mellommenneskelig forståelse. Da tar man aksepten til et høyere nivå, fordi man nå ser sammenhengene mellom forutsetninger og atferd, og intensjon og interaksjon. Det kan man kun når man har akseptert et menneske for hva det er og søkt å forstå hvorfor det er slik. Først da har man mulighet til å gi et menneske relevant bekreftelse – fordi man har blitt en signifikant person i et annet menneskes liv. Bekreftelsen man nå har anledning til å gi er derfor bekreftelse som dreier seg om hvordan de er som medmenneske; fokuset er de menneskelige kvalitetene.

I min skole er det pedagogenes oppgave å få ut menneskets iboende kvaliteter. Disse kvalitetene skal elevene selv innse og bruke som utgangspunkt for å definere seg selv i stedet for at «snittet» definerer hva og hvem du er. Alle elever er tross alt 100% pur og levende kvalitet.

I min drømmeskole, er det denne bekreftelsen som er målet for all vurdering og tilbakemelding. Det betyr at man hele tida er i utvikling mot et større mål – mot det største målet – nemlig å bli seg selv: Et menneske som er rusta for å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre, og som har kvaliteter til å ta hånd om seg selv og sitt liv, samtidig som det har overskudd og vilje til å være til hjelp for andre.

Min drømmeskole, er altså en skole som oppfyller mål for opplæringa slik det er beskrevet i innledninga til læreplanens generelle del.

Vi har med andre ord den beste forutsetninga for å lykkes med prosjektet, fordi stillingsinstruksen til alle pedagoger i utdanningssystemet allerede er krystallklart definert.

 

 

 

Handlekurv