I den senere tid har hendelser og informasjon ledet meg inn på et spor som har fått meg til å reflektere rundt en del spørsmål. Ett av disse spørsmålene går på begrepet Vesten. Etter å ha tenkt på dette og blitt inspirert til å skrive nedenforstående tekst om emnet, fikk jeg med meg at Statistisk sentralbyrå hadde kommet med offentlige uttalelser om emnet. Mine tanker og uttalelser er ikke på noen måte farget eller preget av SSBs ytringer i sakens anledning. Dette er helt og holdent mine personlige tanker og meninger basert på den bakgrunnsinformasjon og viten jeg selv sitter på.

Her følger teksten:

 

Vesten – et begrep som står for fall?

Er det fremdeles korrekt å bruke begrepet Vesten? Eller rettere sagt: gir begrepet Vesten (eventuelt vestlig) fremdeles et riktig bilde av hvordan tilstanden faktisk er? Basert på mine egne hverdagslige menigmanns betraktninger, vil jeg gå dette spørsmålet litt i sømmene.

Begrepet Vesten, med alle sine undervarianter som ”vestlige verdier”, ”vestlig økonomi” og ”vestlig samarbeid”, stammer fra tiårene med kald krig, der øst og vest stod steilt mot hverandre på alle fronter; det være seg økonomisk, militært eller – kort sagt – politisk uenige. Vesten, den gang som nå, i fremste rekke representert ved USA, med sin demokratiske og kapitalistiske holdning mot Sovjetunionens holdningen med en alt-inngripende, kommunistisk statsmakt i sentrum.

USA, som den individuelle frihets høye beskytter, anså det som sin rett og plikt til å beskytte verden mot kommunismens utbredelse, da især i land nært opp til Sovjetunionen og land der USA hadde særlige økonomiske interesser som de nødig ville se i kommunistenes hender. Om motivasjonen for USAs beskyttelse var frykt for kommunisme eller frykt for å miste tilgang til ressurser (i første rekke olje) og dermed kapital, er en annen sak, hvilken jeg ikke vil gå så meget mer inn på – enn så lenge.

På hver sin side sørget USA og Sovjet for å få mer eller mindre frivillig støtte fra gunstige allierte. I et Europa anno 1945, skadeskutt av krig, ble verdensdelen delt i to. Norge havnet på amerikansk side, til tross for at mange lenge har hevdet at landet var ”den Sovjet-stat”. Likevel må vi anse Norge mest av alt som et vestligorientert land med sterke bånd til USA, som pøste inn økonomiske støttemidler til Norge. En fin måte å kjøpe seg støtte og allianse på, fra et lite land som bygde seg opp etter å ha vært under okkupasjon av Hitlers Tyskland i fem år. Norge hadde også en gunstig posisjon som nabo av ”fienden i øst”. Men også en rekke andre mer eller mindre strategisk plasserte land i Europa mottok store summer i støtte fra USA. På denne måten fikk USA landene med seg på sin side, ettersom konsekvensene av motvillighet til samarbeid ville være nedslående.

På samme måte som det var et solid amerikansk grep rundt ”det vestlige Europa”, festet kommuniststyret i Moskva et jerngrep rundt sine nærmeste naboer. Skillet mellom øst- og vestblokken ble etter hvert meget markant og skillet mellom øst og vest vokste. Denne blokkdelinga mellom øst og vest tok en pause i etterkant av murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning to år senere, men man kan på nytt se at det, smått om senn, våkner til liv igjen i disse dager, med et Russland som viser muskler og ypper seg mot USAs framferd rundt om i verden. Stormaktene har igjen havnet i klammeri med hverandre.

I perioden fra 2. verdenskrig og fram til i dag, har USA ved flere anledninger interferert i større strider i Europa med stort hell, og det er på det rene at man kan kalle det en sannhet at USA har reddet Europa flere ganger etter WW2. Dette har igjen ført til en styrking av USAs økonomiske og militære posisjon i Europa, noe som har vært fordelaktig for USA når de, i de senere år, har måttet kjempe sine egne kamper, valgt gjennom grundig økonomisk evaluering, men også andre kamper som er – tilsynelatende – religiøst motivert. Frykten for å miste økonomiske fordeler i forhold til USA, har gjort sitt til at – særlig – små og mellomstore europeiske land med ditto økonomisk slagkraft har måttet stå side ved side i USAs påståtte marsj for demokratisering og kamp mot terrorisme. Med andre ord er det en mulighet for at disse landene har blitt ”nikkedukker” for den amerikanske administrasjonens kamuflerte jakt på olje og dens påfølgende rikdom (og dermed makt), og at de derved kan ha støtte krigerske handlinger de til syvende og sist ikke står inne for.

Her begynner tanken om et samlet ”Vesten” å slå sprekker, spesielt når europeiske maktfaktorer som Frankrike og Tyskland bruser med sine politiske fjær og begynner å opponere mot et amerikansk felttog med et hint av fascistisk bismak ispedd en god dose villedning av såkalte allierte. For med en uttalt tankegang om at ”enten er du med oss, eller er du mot oss”, er det virkelig grunn til å undres over om et unisont ”Vesten” er en realitet, eller om det er en svak allianse basert på et mer eller mindre fiktivt ris bak speilet og en samling rundt en – visstnok – felles fiende.

Ærlighet varer lengst sies det. Kanskje den europeiske grunnmuren i Vesten bør ta bladet fra munnen og si sin bent fram ærlige mening om Uncle Sam’s framferd, mens denne onkelen, på sin side, bør begynne å kalle en spade for en spade og slutte bedraget av verden og til syvende og sist kjempe sine egne slag og vurdere graden av fornuft og suksess av dette.

I så måte har nok begrepet Vesten fått seg et (magasin av) skudd for baugen. Det eneste som kan blåse liv i de ”vestlige verdier” og et ”vestlig samarbeid” er frykten for hva Russland kan finne på sammen med frykten for hva som skjer i forholdet mellom land nær og tett knyttet til henholdsvis USA og Russland (med en klar henvisning til striden mellom Israel og Iran).

Om Norges engasjement i USAs slag og kamper er forsvarlig, strides så vel de lærde som de ulærde om. Mitt noe ulærde syn på sakens kjerne, er at den USA-frontede Vesten har slått sprekker på en del områder. Tiden er kanskje snart moden for å modernisere og korrigere begrepet Vesten.