Det snakkes for tida mye om mistillit fra skoleeierne og arbeidsgiverne, nemlig kommunene. Denne mistilliten manifesterer seg gjennom at kommunene og deres politikere, gjennom KS, ønsker å ha mer kontroll over hva lærerne gjør og dermed ha større kontroll over og økt styring av lærerne. Jeg skal imidlertid ikke skrive om dette. Jeg har tenkt å gå inn på en annen mistillit, nemlig den som oppleves direkte i utøvelsen av det daglige virke – den mistilliten ledelsen viser. De fleste opplever den nok som ganske implisitt og ser kanskje ikke på det som mistillit, men som en praktisk måte å drive en skole på.

 

Fellestanken

Fellestanken står sterkt i norsk skole. Vi må gjøre likt, fordi elevene skal oppleve at de, på tvers av klasser, har en likest mulig skolehverdag.

Dette er respektløst mot den enkelte elev, den enkelte klasse og den enkelte lærer. En klasse kan og bør ses på som en organisme på lik linje med enkeltindivider; klasser er nemlig like forskjellige som den enkelte elev og den enkelte lærer. De er sammensatt av en gjeng helt ulike individer, og får dermed sin helt egen dynamikk. Lærerne i klassen, især kontaktlærerne, bidrar til å påvirke denne dynamikken gjennom sin måte å styre en klasse på. Dette skaper et unikt mangfold, og viser allerede her at fellestanken er feilslått.

Det er likevel ikke her mistilliten jeg ønsker å omtale viser seg tydeligst. Den viser seg tydeligst når det kommer til planer, og da især årsplaner.

Årsplanene lages av lærerne selv og sier hva de skal gå gjennom i løpet av et skoleår. De er ofte lagt opp etter ei lærebok. Lærebøker er altså støttedokumenter til læreplanen og er forfatternes fortolkning av læreplanen. Mange skoler har utdaterte lærebøker som ikke stemmer 100% i forhold til læreplanens kompetansemål. Likevel brukes altså lærebøker som det viktigste grunnlaget til å lage en årsplan. ”Dette kapittelet er så kort at det trenger vi bare bruker tre uker på,” som om lærerne bestemmer hvor lang tid alle i klassen trenger på å forstå emnet, gjøre det til sitt eget, sette det i perspektiv og reflektere rundt det som skal læres. Det trengs altså tid.

Tidsbruken skal være felles, fordi målet er å komme gjennom læreboka i løpet av året. Det er her mistilliten kommer inn, idet skolens ledelse kan si at ”på denne skolen skal samme emne gjennomgås til samme tid og avsluttes til samme tid”. Mistilliten i dette ligger i at man setter til side lærerens evne til å vurdere egne klasser og eget arbeid, og setter alle ansatte på et ”samlebånd”, der alle skal tenke likt og helst utføre likest mulig. Ledelsen har da ikke tillit til at den enkelte lærer får gjort jobben som skal gjøres. Ikke jobben som er definert av læreboka, ikke jobben som er definert av faggruppa som har lagd årsplanen. Nei, jobben som er definert av læreplanen, og som burde definert en løsere årsplan enn den faggruppa har definert.

En årsplan med tillit, sier at ”etter åttende klasse, skal elevene ha lært følgende mål”. Kun dette. På denne måten får læreren anledning til å være forsker i eget klasserom og får anledning til å prøve ut nye idéer og metoder. I tillegg må den enkelte lærer selv vurdere hvor lang tid som trengs, og justere dette underveis (altså justere kartet etter terrenget og ikke omvendt). Med en slik årsplan, definerer man hvor målet er og sier at ”alle lærerne som har dette faget på dette trinnet, skal ha kommet til dette målet ved endt skoleår”. Hvilken vei man tar til målet er irrelevant, så lenge man kommer seg dit. For å gjennomføre dette trengs nettopp den store tilliten: Ledelsen stoler på og er trygge på at læreren kommer seg i mål!

 

Tradisjonen

Tradisjonstanken er ei sovepute som finnes på mange arbeidsrom på norske skoler. Dette er tanken som sier at ”vi gjør det slik, fordi vi alltid har gjort det slik og det er greiest på den måten”. Altså er man i komfortsonen, der ingen utvikling og forbedring skjer. Ei heller skjer læring i komfortsonen. Stagnasjon er det som skjer i komfortsonen.

Tradisjonslæringa viser seg blant annet når man bruker boka som grunnlag for årsplanene. Bøker som ikke er oppdatert etter den nyeste utgaven av læreplanen inneholder kapitler eller delemner som ikke – verken implisitt eller eksplisitt – nevnes i et eneste kompetansemål. Likevel velger man å gå gjennom kapittelet dels fordi det tross alt står i boka og dels fordi man synes det er greit å gjøre det fordi man alltid har gjort det. Gjennom dette viser man at man setter kompetansemålene i læreplanen til side og gjennomfører sine egne, personlige kompetansemål – basert på egne preferanser og egen læringstradisjon.

Ei heller stiller man de store spørsmålene rundt hvordan det lærebokverket man bruker ivaretar kompetansemålene og hvorvidt forfatterne har holdt utenfor deres preferanser basert på deres læringstradisjon – for ofte er det lærere som er lærebokforfattere. Jeg har også valgt å skrive lærebokverket i bestemt form entall med bestemt artikkel foran, simpelthen fordi man på skolene opererer med ett læreverk i det enkelte fag. Dette er også en del av tradisjonstanken, fordi det har jo alltid vært slik at elevene låner lærebokverket i ett fag i ett skoleår, og læreren opererer med samme lærebokverk, med tilhørende lærerveiledning. Tradisjonstanken er en mistillit til egen kompetanse og egne ferdigheter, og en stor mistillitserklæring til at det kan komme mye bra ut av endring. Tradsjonstanken må, som alle andre tanker og idéer, møtes med kritiske spørsmål – utfordres.

Så la tanken bli utfordra!

 

Tanker fra Kjerringa mot strømmen

Utfordringa går ut på dels å modernisere bruken av bøker til en måte målgruppa – barn og ungdom – faktisk bruker bøker på i dag, dels å øke eierskapet, delaktigheten og ansvaret til lærerne.

Sistnevnte gjøres ved å gå bort fra modellen der man kjøper et stort nok antall bøker til at hvert enkelt elev får lærebøker i hvert enkelt fag, til at hver enkelt lærer sitter på et utvalg av de tilgjengelige – og oppdaterte – lærebøkene, og ut fra disse lager små kompendier til elevene. På denne måten driver læreren selv med kritisk bruk av kilder – noe elevene skal læres opp til og lærerne får sterkt eierskap og stor grad av delaktighet i utforminga av pensum gjennom at de må ta ansvar for å tilpasse kompendiet til elevene og deres språk.

Kompendiene skal kun trykkes på papir i noen få eksemplarer fra år til år, dette fordi det også skal foregå ei modernisering og tilpasning av skolen til en ny tidsalder – den vi faktisk lever i. Å bruke bøker er kostbart og – ærlig talt – gammeldags. Naturfag er et fag med stadige oppdateringer av teknologi og teorier. Naturfagbøker er derfor et lett offer for nødvendigheten av oppdateringer. Først må forfatterne oppdatere boka, så må boka trykkes og til sist kjøpes. I siste ledd svikter det vanligvis grunnet økonomi og prioriteringer. Derfor vil digitale bøker, som kan leses på de ulike lesebrett, nettbrett, telefoner og datamaskiner være lettere og langt billigere å oppdatere. Den enkelte lærer kan jo bare gå inn i originalfila og redigere og trykke lagre.

Elevene kan ha alle kompendiene lagra på ett sted, eksempelvis et lesebrett eller nettbrett, og bringe dette med seg, sammen med skrivebøkene, til skolen. Sekken vil veie betraktelig mindre – til glede for unge rygger og det vil være lettere å holde orden i sekken, samt at man ikke mister bøker, slik en gjerne gjør nå. Viktigst av alt, er at det skriftlige lærestoffet plutselig er tilgjengelig for elevene på et sted de faktisk ferdes – den digitale verden.

Rent praktisk kan dette løses ved at skolene heller kjøper inn et stort nok antall lesebrett, eksempelvis Kindle. Det betales så et depositum for å få leid lesebrettet i et visst antall år, der depositumet beholdes dersom lesebrettet blir ødelagt eller betales tilbake ved innlevering av et lesebrett i akseptabel stand.

Dersom nettbrett brukes, vil man kunne dekke behovet for læring gjennom aktivitet for de aller minste, ettersom man kan bruke apper som er skreddersydd for læring. Disse blir stadig flere og bedre.

Vi har lov å tenke at teknologi faktisk kan være til hjelp i skolen; ikke bare gjennom at vi passerer kommunenes estimat for antall elever per datamaskin, men at vi har mer mål og mening med vår bruk av digitale verktøy.

 

Tillit

Min tillit til mine kolleger er stor. Heldig som jeg er, har jeg fått oppleve å jobbe med høyst kompetente lærere; inspirerte mennesker med mange spennende idéer og med suverene evner innen  så krevende felt som formidling og kompetanseoverføring. Jeg ønsker at disse skal få mer frihet. Frihet til å sette sine halsbrekkende fantastiske idéer ut i praksis. Til det trengs ledere som viser tillit og mot. Vi trenger ledere som ikke er dinosaurer som frykter endring. Vi trenger ledere som tør å la sine ansatte være flinke på det de er flinke på. Vi trenger ledere som tør å ta beslutninger som deres lederkolleger synes er ville og vågale.

Forandring fryder. Forandring er uunngåelig.

 

 

 

Handlekurv